Krigsbudsjett

Det totale budsjettet har en ramme på NOK 55 mrd NOK. Det innebærer en økning på 7,4 % sammenlignet med i fjor. Det betyr likevel ikke et løft for norsk forsvarsevne.

Når departementet har en total budsjettøkning på 7,4 % samtidig som det kuttes til hæren, sjøforsvaret og heimevernet, da er det krigshandlinger og opprustning som stikker av med alle pengene. Kampflykjøpet alene står for nesten 9 mrd. av budsjettet. Vi var mot dette fra starten av og mener at hele kjøpet bør heves. Det første flyet har enda ikke kommet til Norge så det er ikke for sent å snu sier Gulli.

I tillegg øker budsjettet til norske styrker i utlandet med 22 %. I klartekst betyr det at fremfor å hente soldatene hjem så sender vi flere ut til blant annet Afghanistan, fortsetter Gulli.

Svekker forsvaret, styrker NATO 

Vi har allerede i dag et forsvar som ikke er i stand til å beskytte Norge mot en potensiell angriper. Langtidsplanen for forsvaret legger likevel opp til fortsatt nedbygging av forsvaret. Når departementets hovedprioritering for budsjettettet er å følge opp denne planen så er det en krise for forsvarsevnen vår. 

Flere av budsjettøkningene presenteres som anskaffelser, oppgraderinger og utvidelser som skal styrke forsvaret. Sannheten er at disse i stor grad er knyttet til NATOs krigshissing. Her finner vi oppgraderinger for å kunne lagre og bruke kampflyene, USAs baser i Trondheim og Tromsø, så vel som satelittsamarbeid, rakettskjold og lignende. En annen ting som legger beslag på investeringer og oppgraderinger er den forestående NATO-øvelsen på norsk jord ”Trident Juncture”, sier Gulli.

Også UD er med på krigsbølgen

På et annet men tilhørende budsjett, nemlig utenriksdepartementet sitt, ser man en økning til posten fred og forsoning. Det positivt, men er fortsatt ingenting å rope hurra for. 

Til gjengjeld skal tilskuddsordningen "opplysningsarbeid for fred" omdisponeres. Det er uklart hva dette betyr, men vi frykter at dette betyr kutt til fredsorganisasjonene og deres informasjonsarbeid. Dette vil være en katastrofe for den allerede begrensede offentlige debatten om norsk utenrikspolitikk og deltakelse i krig, avslutter Gulli.