Krig er ikke underholdning

Når det amerikanske atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman fosser inn langs norskekysten i forbindelse med Nato-øvelsen Trident Juncture, har det ikke bare med seg mye av det samme krigsmaskineriet som skipet slapp løs mot Iraks sivilbefolkning da det deltok i invasjonen i 2003. For alt vi vet kan det også være atomvåpen om bord – den norske regjeringa er for feig til å sjekke. Det i seg selv er mer enn nok grunn til å protestere, noe Rødts lokallag gjør flere steder i landet.

I tillegg til krigsmaskineriet har amerikanerne med seg en politisk last, som også kan være dødelig. Det dreier seg om en ideologi der krig er noe storslått, og der det å bruke militær vold for å tvinge gjennom egen vilje overfor svakere stater er USAs og Nato selvsagte rett. Norge har lange tradisjoner for militært forsvar av vår egen suverenitet, og selvsagt må det norske forsvaret øve. Etter vårt syn burde det faktisk vært satt av mer til øving på forsvarsbudsjettet. Men Forsvaret har øvd på krig hvert eneste år siden andre verdenskrig, uten å gjøre det til propagandashow.

Forståelsen for hva krig betyr, er synkende

Dessverre er det nettopp krig som underholdning det legges opp til nå, når en stor krigsøvelse skal iscenesettes foran presse, VIP-tribuner og publikum utenfor Trondheim om ti dager. Da en bekymret beboer spurte arrangørene om hun burde reise bort for å unngå støy, røyk og eksplosjoner, var svaret at hun burde kjøpe inn «gladbobler», altså sjampanje, for å nyte showet fra verandaen.

Det er flere grunner til at Norges sikkerhetsinteresser ikke er tjent med Trident Juncture. Øvelsen inngår i et mønster der Solberg-regjeringa lar USA bruke norsk jord til sin aggressive og stadig mer militaristiske stormaktsrivalisering mot Russland. Dette skjer gjennom å tillate amerikanske militærbaser, i strid med prinsippet for den norske basepolitikken gjennom 70 år: å ikke tillate utenlandske militærbaser på norsk jord. Slik har vi unngått at russerne ser på Norge som et potensielt oppmarsjsted for et amerikansk angrep, og slik har vi sikret et stabilt forhold til en tidvis skremmende nabo gjennom svært ulike sikkerhetspolitiske omstendigheter.

Når Stoltenberg og Solberg sammen skal hylle et Nato-regissert show fra en VIP-tribune, blir de et perfekt eksempel på en norsk politisk elite med globale ambisjoner – som har forlatt den kloke og langsiktige tankegangen bak basepolitikken til fordel for et risikabelt eksperiment. Et eksperiment der man gambler med Norges sikkerhet ved å slippe USA stadig dypere inn i Norge, og med stadig tyngre skyts nærmere grensa. Det er sikkert populært i Washington og Brussel. Men for det norske folk kan det bety mer usikkerhet og et svindyrt våpenkappløp.

Krigskulturen på VIP-tribunen kan være direkte farlig for Norge. For er det ett land som har en strategisk sikkerhetsinteresse av at aksepten for krig er så liten som mulig, så er det Norge. Vi er et lite land. Uansett hvor mange skattemilliarder vi pøser inn i militært utstyr, vil vi alltid være militært underlegne stormaktene. Selv om vi i dag tilhører verdens mektigste militærallianse, vet vi ikke hvilke allianser som består og er sterkest om 10, 20 eller 50 år. Det vi vet, er at Norge best kan sikre sin eksistens og selvstendighet over tid ved å bidra til et system der internasjonale konflikter løses gjennom dialog og med lover og regler.

Trident Juncture er bare ett av flere symptomer på at forståelsen for hva krig betyr, er synkende. Utenfor den politiske eliten er det imidlertid mange som ikke ser underholdningsverdien. Overgangen fra fredsnasjon til krigsnasjon har skapt ofre i både Afghanistan og Libya, men også blant nordmenn. Da Nato gikk inn for å intervenere i Libya, var Statoil-staben i In Amenas, Algerie, like ved grensa til Libya, de første til å slå alarm om terrorkaoset som ville komme.

Under to år senere ble fem norske oljearbeidere drept i et angrep utført av terrorister som hyllet regimeskiftekrigen mot Gaddafi, skrøt av at de skaffet seg avanserte våpen i Libya, og opererte fritt fra libysk territorium takket være krigen. Usynliggjøringen av ofrene for det verste terrorangrepet mot norske interesser i utlandet, er påfallende.

Den krigsglade eliten har også bidratt til å skape en ny generasjon alvorlig skadde og traumatiserte krigsveteraner. De er ikke så mange, men nok til at politikerne som sendte dem ut i krig, ikke har tatt seg råd til å etablere et tilstrekkelig omsorgstilbud for dem som sliter med de verste psykiske skadene. Og mange nok til at regjeringa forsøker å spare penger ved å frata de som har pådratt seg psykiske skader i krig etter 2010, ankeretten i erstatningssaker, et tiltak Rødt har foreslått å reversere på Stortinget.

Hva har ofrene for bombinga av Libya, de norske oljearbeiderne fra In Amenas og de skadde krigsveteranene med Trident Juncture å gjøre? De er alle ofre for politiske beslutninger som bygger på den samme Disney-aktige ufarliggjøringen av krig som skal spres til det norske folk.

Heldigvis er norsk politikk i endring. Ute i distriktene mobiliseres det nå mot Trident Juncture. I tida som kommer vil vi fremme forslag både for å verne om den norske basepolitikken og for å få et fullverdig oppgjør med Libya-krigen på Stortinget. Og selv om krigspartiene fortsatt er i flertall er en ting sikkert: Det er ikke lenger konsensus bak regjeringas politikk.

Publisert i Klassekampen 20.10.2018.