Hva lærte dere av Piketty?

I år er det fem år siden Thomas Piketty ga ut Kapitalen i det 21. århundre, og ble verdenskjent nærmest over natta. Boka satte for alvor fart i debatten om de økende økonomiske forskjellene her hjemme.

Debatten har beveget seg sakte framover. Vi har gått fra å diskutere om Forskjells-Norge finnes og om det er et problem, til å diskutere hvorfor det har blitt sånn og hva løsningene er. Nå gjelder det å sikre at den ikke kjører seg fast.

Da boka kom ut, var Rødt nærmest alene om å si at forskjellene var for store i Norge, og at det var et problem. De andre partiene levde lenge i en boble hvor alle var enige om at forskjellene i Norge var små, og at det bare handlet om å sikre at det forble sånn. I 2011 sa Høyres Torbjørn Røe Isaksen til og med at «Norge tåler økte forskjeller».

Jonas Gahr Støre sa i sin første landsmøtetale som partileder at han ville videreutvikle Norge som et «samfunn med små forskjeller». SV var på sin side mest opptatt av å forsvare egen innsats i regjering, og hevdet forskjellene hadde gått ned siden 2005. Det til tross for at tallene på ulikhet i årene etter 2005 var lite troverdige, siden mange tilpasset seg nye skatteregler i 2006. Dette var en svakhet SV selv innrømmet i en rapport de ga ut i 2016, hvor de slo fast at «forskjellene er altså større enn vi hittil har antatt. Formuene til de rikeste har bygd seg opp i perioden etter 2005, selv om skattestatistikken sier at forskjellene har gått ned».

Med Pikettys bok ble det umulig å bli værende i bobla. Med solid forskning i bunn slo han fast at forskjellene økte i de fleste land, også Norge. Verden går ikke mot stadig jevnere fordeling av formuer, slik mange ledende økonomer hadde trodd.

Tvert imot: Kapitalistisk konkurranseøkonomi fører til en langvarig tendens med at formuene hoper seg opp på toppen. Over tid lønner det seg mer å eie kapital enn å jobbe. Så med mindre vi gjør noe aktivt for å motvirke denne «økonomiske tyngdekraften» vil finanseliten få stadig mer, mens vi andre får en mindre del av kaka.

Problemet er like mye politisk som økonomisk: Penger er som kjent makt. Jo mer de på toppen får, jo enklere blir det for dem å rigge de politiske spillereglene til fordel for seg selv. Det ene partiet etter det andre måtte innrømme at tendensen til økende forskjeller var reell, og at det var et problem. Til slutt måtte til og med finansminister Siv Jensen slutte å påstå at forskjellene ikke økte i Norge. Det ga plass til en mer nyttig diskusjon: Hvorfor øker forskjellene, og hva er løsningene? Den har så langt kjørt seg fast, fordi høyresiden ikke forstår forskjellen mellom «vær og klima» i økonomien.

Man må skille mellom det store bildet og variasjoner på kort sikt.

I klimadebatten sier man at det er forskjell på vær og klima. Det samme kan sies i debatten om økte forskjeller. Det handler om at man må skille mellom det store bildet og variasjoner på kort sikt. For klimaet betyr det at én kald sommer ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Det gjelder også for årsaksforklaringene: At stabil vind fra sør kan medføre varmt vær noen uker, betyr ikke at det er mer sønnavind som er årsaken til global oppvarming.

Det samme kan sies om økende økonomiske forskjeller: At tallene for inntektsfordeling går litt opp og ned i takt med endringer i skatteregler og økonomiske konjunkturer, er ikke nok til å avskrive den langsiktige trenden. Det har de fleste skjønt. Derfor er det få som prøver å avblåse debatten om Forskjells-Norge bare fordi tallene for inntektsulikhet i 2016 gikk litt ned.

Verre er det at en samlet høyreside blander sammen vær og klima når de diskuterer årsak og løsninger. De faller gjerne tilbake til to bortforklaringer: Enten trekker de innvandrerkortet, eller så mener de at folk må komme seg i jobb. Begge to har noe for seg hvis man diskuterer ulikheten på kort sikt. Innvandring har hatt noe å si, selv om ulikheten har økt også hvis man tar innvandring ut av regnestykket. Det er viktig å sørge for at flest mulig av oss som er arbeidsføre, er i jobb. Men de forklaringene kan ikke erstatte den langsiktige tendensen til økende forskjeller, nemlig at det lønner seg mer å eie enn å jobbe. For ikke å snakke om å være rammet av sykdom eller arbeidsledighet.

Grunnen til at Høyre og Frp heller vil legge skylda for økte forskjeller på innvandrere og Nav-klienter, er selvfølgelig fordi de har null planer om å gjøre det mindre lønnsomt å arve og eie kapital.

Tvert imot har de gjort det motsatte, med fjerning av arveavgiften, kutt i formuesskatten og subsidiering av privat pensjonssparing. Det er nok lurt med tanke på sjansene for å vinne neste valg. Men det er et svik mot neste generasjon, som vil være den første på over hundre år som får det mer utrygt enn foreldrene sine, om vi ikke snart skaper et vendepunkt for Forskjells-Norge.

Publisert i Klassekampen 21.09.18.

Les også: Urovekkende tall om rikdomskonsentrasjon