Solidarisk samarbeid på skatteområdet for vår felles fiskale fremtid

«I sin nåværende form, som er imperialistisk kontrollert, er gjeld en snedig gjenerobring av Afrika, med sikte på å undergrave kontinentets vekst og utvikling gjennom eksterne regler. Slik blir hver og en av oss en finansiell slave, det vil si en sann slave.» - Thomas Sankara.

Rødts landsmøte er vel overstått for denne gang, og jeg lar meg imponere over resulatet. Det ble vedtatt saker som hver for seg er verdt en hard og intens kamp, og som sammen utgjør en handlingsplan vi kan være stolte av. Vi har slått fast at mennesker som sliter med rus og avhengighet trenger hjelp og ikke straff, vi har slått fast at folk har rett til å definere sin egen politiske fremtid og sin egen kjønnsidentitet og vi har konkretisert sekstimersdagen som satsingsområde. Dette siste er helt avgjørende for en fungerende sysselsettingspolitikk og er ett av de mest effektive miljøtiltakene vi kan iverksette. Ellers er det jo nesten hundre år siden vi innførte åttetimers-dagen (1919), så det er absolutt på tide med en tilsvarende frihetsekspansjon.

For min del var det imidlertid spesielt ett vedtak som satte meg i umiddelbar feststemning da jeg fikk høre om det. Rødt går inn for tilslutning til et prosjekt for en internasjonal skatteautoritet. Dette var ett av to forslag som jeg hadde formulert i samarbeid med Kjellaug Bjerkli Haarberg, leder av Rødt Haugaland. Det andre var reell utvidet land-for-land-rapportering (LLR). Den rapporteringen vi har i dag er utilstrekkelig fordi den er mangelfull på transperens i eierskap, ofte viser den ikke den reelle eieren av selskaper. Dette er et problem fordi det gjør det enklere å benytte seg av skatteparadis og flytte penger usett, da blir det selvsagt tilsvarende vanskelig å sørge for at penger ikke unndras skatt, hvitvaskes eller brukes til skadelige/kriminelle formål. Det er svært viktig at Rødt holder ryggen rak i slike spørsmål og er tydelige på hvor skapet skal stå. Nå er vi det.

Saken jeg vil konsentrere meg om her var jeg litt mindre sikker på å få igjennom. Ikke fordi jeg antok at det ville være noen prinsipiell uenighet om ønskbarheten ved en internasjonal skatteautoritet, men det er et ambisiøst prosjekt og hvis man ikke er nerdete nok på skattepolitiske spørsmål (selv kan jeg bli litt i overkant engasjert) kan det kanskje være vanskelig helt å se behovet for en slik institusjon. På den andre siden hersker det unison konsensus i Rødt om at rettferdig fordeling og effektiv skattlegging er avgjørende for ivaretakelsen av velferd og demokrati, blant annet fordi økonomisk kapital så ofte lar seg omsette i politisk kapital. Grovt sagt kan man kanskje si at kapitalens interne dynamikk har en stadig tendens til konvergens. Dette prinsippet gjelder lokalt, og i aller høyeste grad også globalt. På 50-tallet startet en metamorfose av imperialismens struktur, slik at selv om Storbritannias tidligere kolonier formelt løsrev seg vedlikeholdt det gamle imperiet sine finansielle bånd til det gamle Samveldet. Dette var begynnelsen på det nye offshore-systemet hvor det sterkeste senteret fremdeles befinner seg i det britiske finanssenteret City of London. Historien som følger handler som regel om hvordan korrupte statsledere har gått i kompaniskap om å plyndre sine egne land og sende disse landenes ressurser til vestlige banker gjennom skatteparadis. Selv om dette ikke er helt usant, bør man ikke stirre seg blind på den politiske korrupsjonens del av dette problemet.

Problemet med drenering av ressurser (for å bruke Dadabhai Naorojis nyttige begrep) har blitt betydelig forverret av de såkalte 'strukturtilpasningsprogrammene' Bretton Woods-institusjonene (Verdensbanken, IMF, WTO) har påtvunget relativt fattige land, hvor det fremmes krav om åpnere markeder, privatisering og svekking av arbeideres rettigheter og sosiale sikkerhetsnett. Om dette minner leseren om Hellas, er det fordi de samme prinsippene står bak Europa-troikaens mishandling av dette landet (med IMF som sterkeste premissleverandør). Noe som gjør situasjonen enda sørgeligere er at Bretton Woods-institusjonene ikke alltid har vært så problematiske som det de er i dag. De begynte faktisk relativt progressivt, men ble gradvis vesentlig endret i løpet av 70-tallet, med kulminasjon rundt Washington-konsensusen av 1980. Dette er også en medvirkende faktor til den tunge gjeldsbyrden flere av de relevante landene fremdeles sliter med.

Den feilslåtte politikken institusjonene nå krever av utviklingsland svekker skattebasen til disse landene, noe som gjør det enda vanskeligere å hindre flytting av penger til kriminelle og umoralske formål. Det som går tapt som følge av korrupsjon er således relativt lite i forhold det som går tapt som følge av kriminalitet, samt skatteunndragelser private selskaper står for. Ressurstapet dreneringen av utviklingslandene står for er av slike dimensjoner at Guttorm Schjelderup og Raymond W. Baker i 2015 kunne slå fast at utviklingslandene i realiteten totalt sett fungerer som kreditorer for rikere land. Dette er både økonomisk ineffektivt og skadelig, og ekstremt urettferdig.

Den delen av dreneringen som skyldes politisk korrupsjon må altså ikke overdrives, for mens Verdensbankens selvutnevnte frelsere gratulerer seg selv for politiske initiativer som ikke virker, kommer som regel de politiske tiltakene som faktisk fungerer fra landenes egne politikere. Det er dermed klart at om vi ønsker å gjøre noe for verdens fattige (og på noe lengre sikt oss selv, gjennom en mer velfungerende verdensøkonomi) må vi lytte til det de har å si og ta deres forslag på alvor. Ønsket om en internasjonal skatteautoritet har stort sett blitt fremmet av representanter fra utviklingsland, med støtte av organisasjoner med langvarig fokus på bistand og utvikling, som Oxfam og ActionAid. Akkurat nå ledes initiativet av Ecuador.

Noen vil kanskje innvende at formålet til denne internasjonale skatteautoriteten allerede blir ivaretatt gjennom BEPS-prosjektet til OECD. Det er ikke helt riktig, siden land utenfor OECD ikke har noen avgjørende stemme i BEPS-prosjektet. Dette hindrer effektiv regulering siden skatteunndragelsene BEPS skal stanse da i stedet foregår i tredjeland. Det dreier seg da om land som stort sett ikke har råd til de kostbare omstillingene BEPS-forhandlerne har foreslått, som regel de samme tredjelandene som prøver å tiltrekke seg utenlandsk kapital gjennom en konkurranse mot skatteparadisene, som i praksis ikke kan vinnes. For at et slikt prosjekt skal kunne fungere må dette være et solidaritetsprosjekt hvor partene stiller så likt som mulig. Utviklingslandene har, som vi har vært inne på, heller ikke særlig god grunn til å stole på OECD-landene.

Utarmingen kappløpet mot bunnen og tapet av ressurser forårsaker er igjen en svært viktig medvirkende årsak til moderne slaveri (som i høy grad drives av økonomisk ulikhet) og miljøødeleggelser. Dette siste er tilfellet både fordi håndhevingen av lover som skal ivareta naturen blir svekket av en svakere skattebase, fordi lokalt eierskap over ressurser blir tilsvarende vanskeliggjort, og fordi selskapene som slippes til som følge av strukturtilpasningsprogrammene stort sett ikke lar seg affisere av 'perifere' hensyn som miljø og menneskerettigheter. Det må de tvinges til. OECD og EU har i altfor stor grad fokusert på behovene til finanslobbyen og flernasjonale selskaper i utformingen av regler relevante for internasjonal skattlegging, fremfor andre hensyn. Dette ser, mildt sagt, ut til å være en feilslått tilnærming for utviklingen av effektive regelverk som spesielt skal ivareta interessene til de mest utsatte landene. Prosjekter som dem som har blitt fremmet av utviklingslandene selv, og som det ser ut til å være økende interesse for i FN (spesielt siden 2015), fremstår som svært ønskbare og nødvendige for å sikre økonomisk utvikling for dem som trenger det mest, samt å demme opp for den globale finanssektorens mørkeste sider. Norge har et internasjonalt godt rykte, og kan bidra vesentlig til å styrke slike progressive prosesser ved, helt enkelt, å slutte seg til dem. Et parti som går inn for at Norge tilslutter seg dette arbeidet bør derfor stå så sterkt som mulig her til lands, for i størst mulig grad å kunne legge press på andre partier til å følge etter. For å sikre en konstruktiv utvikling bør også relevante parter som miljø- og fagbevegelse involveres så tidlig som mulig.

Utviklingen over lengre tid innen global finans og skatteplanlegging gjør behovet for tettere internasjonalt samarbeid på dette feltet stadig tydeligere. Opprettelsen av en internasjonal skatteautoritet i FN-regi er sånn sett et nødvendig, men definitivt ambisiøst prosjekt, og potensielt revolusjonerende fordi det i praksis utfordrer interessene til noen av de største spillerne på det globale markedet, noen av verdens mektigste aktører. Det er derfor ikke selvsagt at det satses på dette, det trengs gode porsjoner av både mot og selvtillit. Når jeg snart skal gå ut og prøve å overbevise folk om å stemme riktig ved neste valg kan jeg gjøre dette med enda større entusiasme enn jeg ellers ville hatt, stolt av å være medlem av et parti som nettopp har demonstrert at det har det motet og den selvtilliten som skal til for å endre verden.