De som kommer er helter

På 1970-tallet kjente alle til diktatoren Pinochet som jaget, bortførte og drepte folk og innførte et diktatur uten sidestykke i Chiles historie. Aktivistene og kommunistene og alle andre som klarte å flykte fra kaoset ble tatt vel imot i trygge havner.

Venstrevridde og antireligiøse flyktninger fra Iran ble møtt med anerkjennelse for den motstaden de representerte. I Norge gikk det vandrehistorier om den grusomme Khomeini som hadde stjålet revolusjonen foran øynene på folket som marsjerte for demokrati og likeverd. Den gang tok vi det som en selvfølge at mennesker på flukt som trengte beskyttelse skulle få det.

Anerkjennelsen av dette behovet for beskyttelse gjaldt også for flyktningene som kom på 1990-tallet fra et krigsherjet Jugoslavia. Det ble etablert en luftbro mellom Norge og Kosovo og det var ingen som snakket om at disse burde hjelpes i nærområdene.

Jeg jobber selv med flyktninger ved Introduksjonssenteret for flyktninger i Bergen kommune. Hver dag møter jeg helter og heltinner som har flyktet fra undertrykking og diktatur i Eritrea, sulten og volden i Somalia, og sorgen og krigen i Syria.

Flyktningene trenger oss
I dag omtales flyktningene som lykkejegere, at de har vunnet i et lotteri, at de er snyltere på velferdstaten og at de bør hjelpes i nærområdene. Det er ikke flyktningene som har endret seg, men statusen deres. Og statusen har endret seg på grunn av den nedsettende omtalen og frykten som denne brer med seg. I dag tviler nordmenn på at flyktninger virkelig har behov for beskyttelse, det stilles spørsmål ved deres troverdighet. Jeg kan love dere at dette er et feilskjær. Flyktningene våre trenger oss.

Jeg hører historier hver dag som gjør at jeg bare må bøye meg i støvet for motet og styrken som folk bærer med seg. Jeg møter aktivister fra Palestina med motstand i ryggraden som bærer håp om et fritt og fredelig Palestina. Jeg møter unge uigurer fra Kina som har demonstrert mot drap og undertrykkelse og som av denne grunn må forlate sin familie og dra alene ut i verden. Jeg møter syrere som ikke klarer å sove fordi de sitter oppe hele natta for å lete etter sine kjære på videoer som er lagt ut av massegraver fra Syria. Jeg kjenner folk fra Eritrea som ikke klarer å gå i fjellet for da minnes de drap på sine nærmeste.

Jeg kjenner transpersoner, enker, homofile aktivister, aktivister, foreldreløse, jenter som har flyktet fra tvangekteskap, voldtatte, ofre for menneskehandel, torturoverlevere, desertører, politikere, journalister, fribyforfattere - og de er helter som vi må ta imot med ydmykhet og respekt. De har forlatt alt med et mot som det er vanskelig å sette ord på.

Mangel på kunnskap
Diskusjonen om hvorvidt flyktninger kan hjelpes i nærområdene er slik jeg ser det i beste fall total mangel på kunnskap. FNs høykommissær for flyktninger sier i dag at i Syria er åtte millioner på flukt i sitt eget land, fire millioner har kommet seg ut og søkt tilflukt i et naboland. Av disse fire millionene er det 380.000 som er i fare der de er nå. De tilhører såkalte sårbare grupper. De er homofile, alenemødre, enker og andre marginale grupper.

I BT 29. august kunne vi lese at Tyskland er beredt på å ta imot 800.000 syriske flyktninger. Dersom vi skulle tatt imot tilsvarende antall, skulle vi tatt imot 50.000 på ett år. I stedet krangler vi om hvorvidt vi kan ta oss råd til å ta imot 8000 over tre år. Vi har en finansminister som oppfordrer kommuner til å nekte å ta imot noen av disse, til tross for et stortingsvedtak, og til tross for at hennes eget parti var klar til å si ja til 7500 flyktninger. Altså et avvik på 500 personer. Rødt vil kreve en omkamp på nevnte stortingsvedak og dette kan vi få til gjennom folkelig og politisk mobilisering.

Hordaland må ta i mot mennesker i nød
Rødt Hordaland vil jobbe for at dette fylket skal ta imot så mange mennesker i nød som mulig. Vi vil fortsette å si klart ifra om at 8000 mennesker er for få. Vi vil oppfordre alle kommuner til å åpne for mennesker i nød.

Rødt oppfordrer alle andre fylker å gjøre det samme. Vi kan ikke fortsette å la landene i sør, som selv sliter med økonomien, å ta ansvar for alle flyktningene. Det er på tide å innse vårt internasjonale ansvar.

Vi har brettet opp ermene i dette landet før og vi kan gjøre det igjen. Det er et spørsmål om penger, vilje, ydmykhet og respekt.

Solbjørg Marjala
Raudt Hordaland sin 1. kandidat til fylkestingsvalget