Havet og livet

«Sunt for tanken er det å fiske. Og godt for mennesket når det ikke bare napper, men kjennes som at selve havbunnen har satt seg på kroken. Dra inn med myndige bevegelser og uten slakk i snøret. Holde nærkontakt og nekte den rom til å slå seg løs.» Frank A. Jenssen.

Handel med fisk fra Nord-Norge har en tusenårig historie. I boka Torsk. Fisken som skapte Norge synliggjorde forfatter og journalist Frank A jensen noe som i årevis har vært en underkommunisert del av vår historie; at jektefarta og tørrfisken antakelig er det fenomenet som har betydd mest for selve nasjonsdannelsen. Norges viktigste råvare finansierte både statsapparatet og kirka, og skapte det økonomiske grunnlaget for nasjonens vekst, for ikke å snakke om for mange byers rikdom, fra Trondheim og Bergen til Nord Tyskland. I 800 år var Bergen senter for handel med tørrfisk fra Nord-Norge.Lofottorsken var en viktig handelsvare fra vikingtida og gjennom hele middelalderen, og frem til 1700-tallet sto tørrfisken for 80 prosent av hele den norske eksporten til utlandet. Ogsåi dag gir torsken milliardinntekter hvert eneste år. Men hvorfor er ikke dette mer synliggjort i fiskerinasjonen Norge?

Navnet Norge betyr Nordvegen, veien nordover langs kysten. Uten det grunnlaget kystbefolkninga la fra folkevandringstida, og fram til i dag er det ikke godt å si hvor vi hadde vært. Kystbefolkninga, kystkulturen og torsken har vært avgjørende for vår velstand. Og mens de store rikdommene i havet har vært livsgrunnlaget vårt, så har havet også vært veien ut - til den store verden. Jektefarten bidro til en kulturutveksling som har hatt stor betydning for Nord-Norge. Med skrei fra Lofoten har det vært handla med Italia og England helt siden vikingtida.

Langs nordlandskysten finnes det en rekke historier og sagn som forteller om hav, forlis og naturkrefter, men også om den lille manns kamp mot overmakta.

Langs nordlandskysten finnes det en rekke historier og sagn som forteller om hav, forlis og naturkrefter, men også om den lille manns kamp mot overmakta. I Saltenfjorden stod Olav Tryggvasson i sin tid, på jakt etter den gjenstridige høvdingen Raud den Rame. Akkurat hvor Raud hadde hovedsetet sitt vet vi ikke, men det kan godt ha vært i Skjerstad.

Raud møtte en ublid skjebne: Han ble overfalt mens han og huslyden sov, og Snorre forteller om hvordan Olavs menn kjørte en hul kvannstilk ned i halsen på ham og slapp en eiterorm oppi som gnagde seg gjennom magen og ut i sida på han.

Om det var dette nordlendingen lærte av vites ikke, men kystfolket har en lang tradisjon med å være skeptisk til storkarer sørfra, enten de lokker med medlemskap i EU eller en blank og ny storkommune. Denne våren har heller ikke vært uten kamp. Et kystopprør som strakk seg fra Berlevåg til Røst tvang fiskeriminister Per Sandberg til retrett på det vi uten overdrivelse kan kalle et ressursan. I iveren etter å tekkes storkapitalen ville Sandberg gi vekk evigvarende fiskeressurser til tråleredere, og frita dem fra sine lovfesta forpliktelser til lokalsamfunnene og folket som i tusener av år har levd av fisken i havet.

Ranet av vår langstrakt kyst startet ikke med Sandberg. Det er en historie som går tilbake til midten av åttitallet. Omtrent samtidig som jeg sykla rundt på trehjulsykkelen min i Granittveien. I over 30 år har ulike regjeringskonstellasjoner gått omtrent i samme retning. Den ene statsråden etter den andre har sørga for å holde seg inne med pengesterke redere, og ingen har våget å snu ei utvikling som har ført til stadig færre arbeidsplasser i landanlegg og industri, og en svekka kystflåte. Finnmark har i dag ingen lokalt eide landanlegg igjen. Dette er ei utvikling som er i strid med Havressursloven som slår fast at fisken tilhører felleskapet.

Da Svein Ludvigsen ble fiskeriminister i 2000, tillot han omsetting av kvoter. Som ellers i samfunnet hvor markedskreftene rår er det de med mest penger som stikker av med størstedelen av kaka. Selskapene som nå dominerer har 10–12 prosent utenlandske investorer på aksjonærlisten. Men det er ikke bare her storkapitalen har gjort sitt inntog.

Da oppdrettsanlegg kom langs kysten vår for mange år siden, var det gjerne en biinntekt for bønder eller små lokale produsenter som la igjen den økonomiske gevinsten i lokalsamfunnet. I dag er aktørene stadig oftere store multinasjonale selskap som har profitt som hovedoppgave. Langs nordlandskysten har oppdrett i åpne merder for lengst passert naturens tålegrense, og næringa fortrenger tradisjonelt kystfiske, forurenser med kloakk, kjemikalier, lus og sykdommer og truer villaksbestanden og økosystemet i havet. Likevel heies de frem, milliardærene og investorene som eier de fleste oppdrettsselskapene. Den politiske eliten i fylkesrådet kappes om å være næringsvennlig, og legge til rette. Vi er da et JA-fylke, er vi ikke det?

Samtidig forsøkes det fra Arbeiderparti-hold å omskrive Røst (også kjent som Nordland 6) til et uvesentlig område, helt løsrevet fra Lofoten. Støre kunne nylig opplyse om at «her vil Arbeiderpartiet åpne for en veldig skånsom konsekvensutredning». Skånsom seismikkskyting blant fiskeyngel? Skånsom prøveboring i verdens største matfat, blant lundefugl, korallrev og verdens største robuste torskestamme?

Kan vi egentlig se for oss en levende kystkultur løsrevet fra fortsatt menneskelig praksis i det samme landskapet?

Det er dette som driver meg. I et stortingsvalg som har handla om verdier er det rart at vi ikke snakker mer om havet og fisken som i tusener av år har vært en utømmelig kilde for rikdom og liv langs kysten. Det er rart at FrP- de samme som påstår at de vil verne om vår kultur, går fremst i løypa for å avvikle og selge ut ressursene som skapte Norge. Og kan vi egentlig se for oss en levende kystkultur løsrevet fra fortsatt menneskelig praksis i det samme landskapet?

Det er på tide å forvalte havet til det beste for fremtidige generasjoner. Rødt sier ja til varig vern av torskens fødestue i Lofoten, Vesterålen og Senja, og oljefrie oppvekstområder for torsken i Barentshavet. Vi sier ja til kommunal ressursavgift for bruk av sjøareal, og vil få all oppdrett inn i lukkede merder. Vi sier ja til å avvikle plikttrålflåten og gradvis overføre kvotene til en moderne og oppgradert kystflåte som vil bidra til bosetting, sysselsetting og verdiskaping i fiskevær og kystsamfunn i all fremtid.

De største partiene vil om de får lov, gi oljelobbyen, trålerederne og oppdrettsnæringa fritt leide. Men 11. September kan vi sammen skape et vendepunkt. Tar de havet tar de livet.

Synne Høyforsslett Bjørbæk