Fiskeripolitikk

Trålerflåten ble opprettet på dispensasjon fra gjeldende lovverk (Deltakerloven) for å sikre stabil råstoffleveranse og lønnsomhet til industrien på land. Etter at eierskapet ble skilt fra industrien og leveringsplikten avskaffet, har den utspilt sin rolle og dispensasjonen må inndras.

Oppdrettsnæringa har betydning for bosetting, arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten. Oppdrett i åpne merder i fjordene har imidlertid passert naturens tålegrense, og næringa fortrenger tradisjonelt kystfiske, forurenser med kjemikalier, lus og sykdommer, truer villaksbestanden og forbruker fòr-ressurser som kan brukes direkte til menneskeføde. Omsettelige konsesjoner og kapitalkrevende investeringer har stengt næringa for nye, lokale aktører. Fusjoner og oppkjøp har etter hvert ført til at oppdrettsnæringa i stor grad i dag består av store og delvis internasjonale selskaper. Konsekvensen er at verdiskapninga fra lokaleressurser havner mer og mer utafor der lokaliteten for oppdrett finnes.

Retten til fiske skal ikke privatiseres, ressursene skal høstes innenfor naturens tålegrenser og verdiskapinga fra oppdrettsanlegg skal ikke fjernes fra lokalområdet.

Fiskekvoter

Rødt vil umiddelbart fjerne muligheten for å selge kvoter, og vil overføre de kvotene trålerflåten har i dag, til kystflåten.

Fisk er en ressurs som må forvaltes. Overfiske er det flere historiske eksempler på, så ei kvoteordning som begrenser hvor mye fiskerne fisker er nødvendig. Men i Norge har kvotene gått fra å være noe man får fra staten, til noe man kjøper fra andre. Det har blitt et stort marked for disse fiskekvotene, og ofte kan de koste mye mer enn selve fiskebåten. Det gjør det vanskelig å bli fisker, og gjør at fiskerettighetene samles på færre og færre hender. Kystsamfunnene mister arbeidsplasser og eierskap til fiskeressursene, og kapitalister får all makten og profitten.

Fiskeoppdrett

Lakseoppdrett i åpne merder i sjøen har blitt en stor industri som er den nest viktigste eksportbransjen for landet. Grunnlaget ble lagt av lokale ildsjeler, oftest med bakgrunn i fiske eller jordbruk. De fleste anlegg er nå overtatt av store konsern, noen norske og noen med utenlandske eiere. De fleste er børsnoterte selskap og med milliardinntekter årlig.

Oppdrettsnæringa har bidratt til at flere kystsamfunn fortsatt er levedyktige og har en positiv befolkningsutvikling. Den har viktige arbeidsplasser med høye kompetansekrav. I slakterier og foredlingsanlegg er en betydelig del av de ansatte midlertidig ansatte arbeidsinnvandrere gjennom bemanningsbyrå.

Ulempene har etter hvert vist seg betydelige. De åpne oppdrettsmerdene uten krav til rensing eller oppsamling av gjødsel og overskuddsfôr forårsaker stor forurensing som fordriver lokale fiskearter og de lokale fiskeriene på villfisk. Rømming har ført til at oppdrettsfisk har gytt i elvene, noe som kan utvanne de unike elvestammene. Lakselus forårsaker omfattende dødelighet på oppdrettslaks, beregna til over 50 millioner fisk årlig. Bekjempingsmidler mot lakselus påfører også stor skade på lokale skalldyr, som reke, krabbe og skjell. Det brukes om lag 50 millioner rensefisk hvert år, og man kan ikke gjøre rede for hva som skjer med dem. Dette er miljøkriminalitet og uakseptabel fiskevelferd og kan ikke fortsette. Også omfattende smitte av virussykdommer medfører stor dødelighet og behov for nedstengning av anlegg og slakting av mange millioner laks.

Rødt vil fortsatt ha ei oppdrettsnæring, men vil at tillatelser til fiskeoppdrett kun skal gis gjennom enkle funksjonskrav: merdene er rømningssikre, forurensningsfri, gir full sykdomskontroll, høy fiskevelferd og fisken er lusefri.

Lokale landanlegg

For å bevare arbeidsplasser i distriktene, der fisken er, vil Rødt styrke de lokale landanleggene.

Da trålerne fikk lov til å drive fiske i norske farvann, var hele argumentet at de skulle levere fisken til lokale landanlegg. Tanken var at de skulle kunne levere fisk når det var vanskelig for datidens kystflåte å gjøre det, og dermed sørge for at det alltid var fisk å behandle på landanleggene. Leveringsplikten, som sier at trålerne må levere fisk til landanlegg i Norge, har nå blitt uthult så mye at den ikke fungerer lengre.

Vi vil umiddelbart gjeninnføre leveringsplikten for trålerne, sånn at trålerflåten faktisk sørger for arbeidsplasser i norske distrikter. De kvotene som trålerne har i dag, skal også på lengre sikt flyttes til kystflåten.