De med mest makt er aldri på valg

Vi må innføre folkesuverenitet i økonomien på lik linje med i politikken, skriver Bjørnar Moxnes og Marie Sneve i dagens Klassekampen.


Der stemmeretten stopper

Hvorfor er Rødt alene om å mene at det haster å finne et alternativ til kapitalismen?

64 prosent av alle briter mener kapitalismen er grunnleggende urettferdig, ifølge en YouGov-måling fra 2015. Til og med i USA, finanskapitalens høyborg, er tallet oppe i 55 prosent. I Tyskland er 77 prosent skeptiske til kapitalisme.

Hvorfor er Rødt alene blant partiene om å mene at det haster å finne et alternativ? I NRKs valgomat kommer det fram at Rødt er det eneste partiet som sier seg helt enig i at «det haster å avvikle kapitalismen som økonomisk system». SV er riktignok på glid med “litt enig”. Mest overraskende er det at Arbeiderpartiet er like positiv til kapitalismen som Høyre og Frp, og at MDG gir profittdrevet vekstøkonomi en halv tommel opp med “litt uenig”.

Noen tenker kanskje at problemet ikke er systemet, målet om maksimal profitt, men mangel på moral blant de på toppen. Men selv den mest etisk bevisste og klimaengasjerte kapitaleier må spille etter markedets regler. Ellers er han ute av konkurransen. Det fikk Doug Parker, CEO i American Airlines, erfare tidligere i år. Han tok initiativ til å øke lønningene til de ansatte, for å gjøre opp for flere år med tøffe tider, men ble kontant satt på plass av Wall Street. Da Parker la fram planene om lønnsøkning, ble selskapet straffet med et børsras på 5,8 prosent. Storbanken JPMorgan nedgraderte aksjen og kritikken haglet. Bankens analytiker var urolig etter det han omtalte som en «formueoverføring på nesten en milliard dollar over til de ansatte», og mente det skapte en bekymringsfull presedens. Her ser vi kapitalisme i praksis: At de ansatte har skapt verdiene betyr lite. Målet om økt profitt for eierne trumfer alt, og forsøk på å tilbakeføre mer til de ansatte blir nærmest ansett som tyveri.

Det er denne logikken man omfavner, dersom man sier ja til kapitalisme. Kan mangelen på kapitalisme-skepsis i de andre partiene skyldes at systemets urettferdighet ikke er så synlig i Norge som andre steder? Her hjemme har vi tross alt klart å stå imot det verste presset, mye på grunn av en sterk fagbevegelse.

Den mest brutale versjonen av kapitalismen har ikke forsvunnet med sosialdemokratiet, den har flyttet på seg.

Det er lite som tyder på at Norge kan brukes som bevis for at kapitalismen er rettferdig. Ulikheten øker, klimagassutslippene går ikke ned og tilkjempede rettigheter i arbeidslivet er under angrep. Og hva med de som produserer klærne og smarttelefonene våre? Den mest brutale versjonen av kapitalismen har ikke forsvunnet med sosialdemokratiet, den har flyttet på seg. I Bangladesh, Kina og India jobber millioner av arbeidere under elendige forhold – langt unna aksjonærene i de multinasjonale selskapene de skaper verdier for. I Norge importerer vi billig arbeidskraft fra Øst-Europa både i fiskeindustrien og byggebransjen. Men deres stemmer hører vi sjeldent.

Vi skulle ønske flere partier innså at det haster å ta et oppgjør med status quo. For å løse vår tids største utfordringer – økende ulikhet og global oppvarming – må vi tørre å innse at vi ikke kan fortsette med stadig mer kapitalistisk konkurranse.

Rødts alternativ til dagens kurs er et samfunn bygget på sosialistiske prinsipper: Hensynet til mennesker og miljø foran profitt; Samarbeid framfor kapitalistisk konkurranse; Demokrati framfor maktkonsentrasjon;

Hva betyr det i praksis? Hensynet til mennesker og miljø foran profitt betyr at naturens tålegrense og menneskers behov må gå foran kortsiktig vekst på børsen. Det betyr å forkorte arbeidsdagen framfor å legge opp til økt forbruk. At vi faser ut oljeutvinningen, selv om det fortsatt er penger å tjene der. At vi bruker oljefondet til å løse klimakrisen, ikke til å berike oss på utbytting, våpensalg og eiendomsspekulasjon i andre land.

Det betyr å sette ned foten for kapitalens behov for stadig ekspansjon ved å si at velferden skal være profittfri sone. Slik at innovasjon og gode ideer komme alle til gode, i stedet for at nyvinninger blir forretningshemmeligheter velferdsprofitørene imellom.

Samarbeid framfor kapitalistisk konkurranse betyr en økonomi med forhandlinger og samarbeid framfor alles kamp mot alle. At vi har sentrale lønnsforhandlinger og kan ta hensyn til helheten, framfor å underby hverandre i lønns- og arbeidsforhold i desperasjon etter jobb. Det betyr at folk er ansatt, ikke innleid. At Statoil må tilbake i folkets eie, for å brukes til grønn omstilling framfor å konkurrere internasjonalt om å utnytte andre lands naturressurser.

På samme måte som makt i politikken ikke lengre springer ut fra et overhode på toppen, men fra folket, må makten i økonomien springe ut fra folket.

Demokrati framfor maktkonsentrasjon betyr at alle som blir påvirket av en avgjørelse skal ha mulighet til å påvirke den. Det betyr flere folkeavstemninger, for eksempel om EØS og TiSA. At de ansatte skal ha vetorett i spørsmål om utflagging av arbeidsplasser. Og at arbeidstakere får fulle demokratiske rettigheter på arbeidsplassen, så de selv er med på å stemme fram hvem som skal styre. Vi må innføre folkesuverenitet i økonomien på lik linje med i politikken: På samme måte som makt i politikken ikke lengre springer ut fra et overhode på toppen, men fra folket, må makten i økonomien springe ut fra folket – både direkte fra de ansatte, gjennom offentlig eierskap og demokratiske spilleregler.

Så vil noen kanskje tenke: Fint, men ingenting av dette lar seg gjøre i budsjettsamarbeid med Jonas Gahr Støre. Det stemmer. La oss derfor være helt ærlige:

Problemet er større enn Støre og Solberg. Uansett hvem som vinner valget 11. september, vil ikke det alene løse de grunnleggende problemene i samfunnet.

Politikk handler ikke bare om hvem som blir valgt, men like mye hva de folkevalgte får bestemme over.

Det er fordi politikk ikke bare handler om hvem som blir valgt, men like mye hva de folkevalgte får bestemme over. Norge er ikke et fullkomment demokrati. Norge styres ikke bare av de folkevalgte, men også av EU, mektige kapitalkrefter og en elite som aldri er på valg. Etter 30 år med stadig økende forskjeller har de nå så mye makt, og så mye innflytelse over politikken, at ingen politikere alene ser ut til å kunne å stå imot.

Se bare på velferdsprofitørene. Da Kristin Halvorsen som utdanningsminister foreslo utbytteforbud i barnehagene, så satte de inn støtet. Med lobbyister og advokater. Med trusler om å legge ned barnehagene over natta, hvis noen våget å røre ved profitten deres. Og de lyktes. Landets regjering lot seg presse i kne av noen kremmere med First House i ryggen.

Det betyr ikke at det er umulig å forandre Norge. Men det betyr at kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne.

Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt
Marie Sneve, 1. nestleder i Rødt


Teksten var på trykk i Klassekampen 25.8.2017

Les mer om hva Rødt mener