Rødt-bloggen

Vi kan ikke la dette jordbruksoppgjøret gå fra oss

Årets jordbruksavtale ble ikke den snuoperasjonen i jordbrukspolitikken som regjeringspartiene lovte i Hurdal.

Foto: Brage Aronsen.

Rødt kjemper for et levende jordbruk over hele landet, basert på norske ressurser. Jordbruket er grunnlaget for arbeid, bosetting og trivsel i bygder over hele landet. Samtidig har jordbruket et samfunnsoppdrag for oss alle – å forsyne befolkninga med sunn mat i hverdag og i krisetid.

Denne vinteren har jordbruket befunnet seg i en krisesituasjon. Høye priser på alt fra strøm, drivstoff til kunstgjødsel, byggematerialer til plasten rundballene pakkes i, har ført til tomme bankkontoer over hele Jordbruks-Norge. Mange bønder telte knapper på hvor lenge de kunne fortsette i næringa, og rekordmange meldte dyr til slakt.

Samtidig har de siste årenes jordbrukspolitikk satt jordbruket i en langvarig utarming. Et ensidig fokus på produksjonsvolum, subsidiert gjennom billig kraftfôr, frislepp og investeringsstøtte til store fjøs, har ført til en politikk for færre, og større bruk – i stedet for et levende distriktslandbruk.

I dag ser vi konsekvensene av Solbergregjeringa og Listhaugs landbrukspolitikk: gjeldsnedtyngede bønder, mindre bruk av norsk jord, rekrutteringssvikt og lavere sjølforsyning. Når til og med store bruk som har fulgt den forrige regjeringens mantra om større gårder og høyere produksjon er så gjeldsnedtynga at de sliter med å oppnå lønnsomhet, så ser vi at dette har vært en landbrukspolitisk blindvei.

Rødt er ikke de eneste som ser at vi trenger ny kurs i landbrukspolitikken. I Hurdalsplattformen lover regjeringspartiene en plan for å nå 50 prosent sjølforsyning. I våres slo Stortingsflertallet også fast at «Flertallet er enig om at målet om å tette inntektsgap og øke selvforsyning skal være førende prinsipper i jordbrukspolitikken og i utforming av statens forhandlingsgrunnlag for jordbruksoppgjørene».

STORTINGSREPRESENTANT: Geir Jørgensen. Foto: Ihne Pedersen.

Selv om årets jordbruksavtale er en start på arbeidet med å tette inntektsgapet mellom bønder og andre arbeidsfolk, er det få tiltak som øker sjølforsyninga.

Selv om årets jordbruksavtale er en start på arbeidet med å tette inntektsgapet mellom bønder og andre arbeidsfolk, er det få tiltak som øker sjølforsyninga.

Årets jordbruksavtale gjør det fortsatt mer lønnsomt å produsere kjøtt i Norge på importert soya fra Sør-Amerika, enn å produsere mat basert på norske arealer. Den faktiske prissubsidieringa av kraftfôr og av importert forråvare, gjør at det er mer rasjonelt for pengeboka til den enkelte bonde å velge kraftfôr, fremfor å ha dyra på utmarksbeite eller bruke norskprodusert grovfôr.

I stedet for å styrke sjølforsyninga, subsidierer avtalen aktivt import, lavere sjølforsyningsgrad og avskoging i Amazonas.

Rødt, SV og MDG foreslår derfor å vri subsidiene fra kraftfôrimporten, mot tilskudd til dyr på beite, og husdyrstilskudd til ammeku, sau og geit. Totalt ønsker vi å omdisponere 443,4 millioner av et oppgjør på over 10 milliarder. Det er verken et beløp som truer forhandlingsinstituttet, eller avtalen som helhet.

Når landbruksminister Sylvi Listhaug i 2015 ønsket å heve alle samtlige produksjonskvoter til himmels, ble dette møtt med sjokk i jordbruks-norge. Både Bondelaget og Bonde- og småbrukarlaget gikk fra forhandlingsbordet i jordbruksforhandlingene den våren, og sinte bønder inntok Spikersuppa i Oslo i traktor og kjeledress.

Der hvor linja tidligere hadde vært at store gårder skulle ta ut lønnsomhet i stordriftsfordeler, gjorde hevinga av kvotetaket på melk og taket for produksjonsstøtte at staten aktivt subsidierte de største gårdene på bekostning av de små.

Det høye kvotetaket på melkeproduksjonen har vært en ulykke for de små- og mellomstore melkebrukene ute i norske bygder, og i jordbruks-norge har det lenge vært enighet om at kvotetaket må ned. Men i stedet for å faktisk ta grep, og sette ned kvotetaket slik som regjeringspartiene varsler i Hurdalsplattformen, opprettes det i avtalen en arbeidsgruppe for å se på strukturendringer i landbruket.

Det samme ble utredet opp mot jordbruksforhandlingene i 2018, uten at det førte til noen endringer. Det virker som det er blitt en kutyme i landbrukspolitikken at all politikk som kan føre til kursendringene som trengs i landbruket, vannes ut i arbeidsgrupper, og ender i en skuff i Landbruks- og matdepartementet.

Hvis landbruksministeren mener alvor med å gjøre om på Solberg-regjeringas landbrukspolitikk, må hun tørre å gjøre de nødvendige strukturgrepene. Også her krever vi ikke annet enn at regjeringa skal leve opp til løftene i Hurdalsplattformen – senk kvotetaket for kumelk til 500.000 liter og til geitemelk for 200.000 liter, og sikre at ingen nye produksjoner overgår dette.

Selv om summen i årets avtale er rekordhøy, er det ikke på noen måte en den snuoperasjonen i jordbrukspolitikken som regjeringspartiene lovte i Hurdal. Det snakkes varmt om sjølforsyning, men avtalen inneholder ikke tiltak som gjør at den enkelte bonde kommer til å velge bort importert kraftfôr. Regjeringa har kommet med gode løfter i Hurdalsplattformen, med våre forslag vi hjelper dem å følge opp.

Det er Stortinget som er ansvarlig for jordbrukspolitikken, og det er vi som politikere som skal sikre at jordbrukspolitikken når sine mål. Det er bra at landbruksministeren fikk på plass krisekompensasjon i årets oppgjør, men samtidig har vi ikke råd til å la dette rekordoppgjøret være en tapt mulighet for sjølforsyning og ny giv i landbrukspolitikken.

Publisert i Nationen mandag 13. juni 2022