Utenlandskabler: En lang og seig kamp mot NorthConnect

Nylig avviste regjeringen endelig søknaden om en ny privat strømkabel som kobler Norge enda tettere på det britiske kraftmarkedet med høyere priser.

Dette har vært en lang og seig kamp. Regjeringen skal ha skryt for å endelig ha lagt dette prosjektet, som var initiert av Høyre og FrP, dødt.

I 1909 vedtok Stortinget at vannkraften tilhørte folket og skulle komme fellesskapet til gode. Kraften fra fossefallene la grunnlaget for det norske industrieventyret. Det gjør at Norge i dag er en verdensledende grønn industrinasjon som ved hjelp av vannkraften foredler metaller og mineraler som verden trenger – med mye mindre CO₂-utslipp enn andre land.

Den kraftforedlende industrien er grunnlaget for innovasjon og næringsutvikling i framtidsretta bransjer. Den sikrer sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

Men dette kan ødelegges om vi eksporterer ut vannkrafta og importerer dyrere priser.

Å si nei til NorthConnect gjør ikke noe med strømprisene eller nasjonal suverenitet. Men det viser at man kan si nei til å forverre situasjonen enda mer.

Solberg- og Stoltenberg-regjeringene sto begge bak de to kabelprosjektene Nordlink og North Sea Link. Disse var det kommersielle hensyn bak. Man visste at strømprisen ville øke i Norge, dette bidro til at kablene kunne regnes som «lønnsomme».

Tord Lien fra FrP ga konsesjon. Med han på plass i Olje- og energidepartementet akselererte et ideologisk prosjekt for å endre norsk energipolitikk. Allerede i 2013, kort tid etter han tiltrådte, sa han at Norge hadde behov for høyere strømpriser.

I april 2016 la han fram forslag til en lovendring som skulle la private selskaper eie utenlandskabler.

Dette var tilpasset et spesifikt prosjekt: Kraftselskapet til Oslo kommune skulle, blant annet sammen med det svenske selskapet Vattenfall, legge en kraftkabel til vannmagasinene i Hordaland. Inntektene fra kabelen skulle tilfalle disse selskapene. Kabelen skulle øke strømprisen i Norge, derfor kunne den regnes som såkalt «samfunnsøkonomisk lønnsom», ifølge NVEs analyser. Helt i tråd med Liens politikk.

Denne politikken innebærer å gjøre Norge til en råvareeksportør av kraft. Det har nok ikke stått i mange arbeidsprogrammer, men det er denne politikken olje- og energiministre fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet har ført. Om vi skal bli en eksportør av kraft må vi ha tette forbindelser til det europeiske kontinentet og Storbritannia.

Men med dette velger vi også bort vårt viktigste konkurransefortrinn; rimelig kraft. Det som har skapt gode arbeidsplasser med gode lønns- og arbeidsvilkår i norsk fastlandsindustri. Derfor er det denne delen av fagbevegelsen som har vært de største motstanderne av politikken.

Høsten 2017 kom Rødt og jeg på Stortinget for første gang. Det var et storting hvor alle partiene langt på vei hadde akseptert liberaliseringen av kraftpolitikk og krafteksport i årene før. Tord Lien satt da i Olje- og energidepartementet og hadde konsesjonssøknaden fra NorthConnect til behandling. Samtidig forberedte han en full innlemmelse av Norge i EUs energipolitikk med ACER og tredje energimarkedspakke.

Derfor har en ny retning for norsk energipolitikk vært en kjernesak for Rødt og meg så lenge vi har vært innvalgt.

NorthConnect og ACER skapte den gangen mer oppstyr og opprør enn man hadde sett på lenge i kraftpolitikken. Forbundsleder i Industri Energi, Frode Alfheim, sa at Ap ikke var villig til å lytte til argumentene fra de tillitsvalgte. Arbeiderparti-ordførere fra distrikts- og industrikommuner over hele landet arrangerte demonstrasjon mot ACER og NorthConnect utenfor Stortinget.

Dette bet ikke på Ap, Høyre, Frp, MDG og Venstre. De ble enige seg imellom: Norge skulle inn i ACER. Motytelsen var at framtidige utenlandskabler skulle være eid av det offentlige.

Hvilken konsekvens skulle dette ha for NorthConnect? I debatten som pågikk på Stortinget og i mediene var inntrykket at ACER-kameratene hadde helt ulike virkelighetsoppfatninger. Arbeiderpartiet trodde den privateide kabelen var lagt død. Høyre og FrP var av en annen oppfatning.

Kampen fortsatte på Stortinget. Våren 2018 fremmet Rødt representantforslag om å stanse behandlingen av NorthConnect. Dessverre var det bare SV og Sp som støttet initiativet. Våren 2020 ble lignende forslag behandlet, men avvist av Ap.

Høsten 2020 kom et lovforslag fra regjeringen, og i den anledning ble det tydeliggjort at kabelen ikke var lagt død. Den kunne når som helst vedtas. Ap hadde vært for godtroende om Høyre-regjeringens politikk.

I Arbeiderpartiet og Senterpartiets regjeringserklæring står det at det ikke skal bygges nye utenlandskabler. I romjula i 2021 slo avisene stort opp at Vedum «gravla NorthConnect for godt». Men NorthConnect lå jo enda der, i skuffen til olje- og energiministeren. Om det mot formodning skulle dukke opp en politiker fra høyresida der, var veien kort til vedtak om konsesjon. Våren 2022 avviste Arbeiderpartiet og Senterpartiet et representantforslag fra Rødt om å droppe kabelen en gang for alle.

Jeg tror mange har vært redd for at regjeringen skulle la kabelen ligge på vent, og la nestemann på departementskontorene ta opp saken igjen.

Heldigvis skjedde ikke det: Nå er den avvist en gang for alle. Å si nei til NorthConnect gjør ikke noe med strømprisene eller nasjonal suverenitet. Men det viser at man kan si nei til å forverre situasjonen enda mer.

Et annet politisk slag vil komme de neste året: Skal Norge bli en del av EUs fjerde energimarkedspakke? Det kan innebære at Norge mister enda mer politisk handlingsrom til å ta kontroll over strømprisene, regulere eksport og føre vår egen energipolitikk.

Senterpartiet sier det ikke er aktuelt i denne stortingsperioden. Men det er ikke godt nok. Skal pakken ligge å vente på en eventuell ny regjering, hvor en Høyre-statsråd kan plukke den opp på dag 1? Det er for risikabelt.

Vi trenger et veto mot fjerde energimarkedspakke i denne stortingsperioden. Det er der det neste store slaget står i kampen om kraftpolitikken.

Publisert i Dagsavisen tirsadg 21. mars 2023