Ulikhet satt i skattesystem

På barneskolen lærer vi at Norge har et progressivt skattesystem der skattesatsen øker jo mer du tjener. Virkeligheten er en annen. Mens vanlige arbeidsfolk betaler om lag 25 prosent av sin inntekt i skatt, er den tilsvarende andelen kun elleve prosent for den rikeste promillen, ifølge forskning fra SSB.

En av årsakene er fritaksmetoden. Mens dagligvareansatte må betale skatt hver eneste måned, kan dagligvarebaronen velge å utsette skatten ved å plassere utbytte og aksjegevinster i holdingselskaper. Ifølge Skatteutvalget har de rike på denne måten spart opp over 3000 milliarder kroner i kapitalinntekter som det ikke er betalt inntektsskatt på.

I dag regnes ikke slike inntekter som ligningsinntekt før aksjer selges og utbytter overføres til eiernes private bankkontoer. Høyresiden og Civita bruker den lovtekniske definisjonen til å hevde at pengene ikke er inntekter, og kan da påstå at de rikeste betaler en høy andel skatt.

Dessverre har misoppfatningen slått rot i media og i deler av opinionen, til tross for at logikken strider mot sunn fornuft og økonomisk teori. Kjell Inge Røkke har de siste ti årene økt sin formue med 30 milliarder kroner samtidig som han knapt har hatt skattbar inntekt. Men hvor har disse 30 milliardene kommet fra hvis ikke det er inntekt? De kan jo ikke oppstå ved magi.

Milliardærenes skattefrie pengebinger er dypt problematiske. For det første er det alltid en risiko for at utsatt skatt ender opp som unndratt skatt. For det andre betyr skattefriheten at de superrike kan øke sin makt og formue uten at veksten blir dempet av skatt. I tillegg går fellesskapet glipp av løpende skatteinntekter.

Problemet krever både en langsiktig og en kortsiktig løsning. Den langsiktige er å erstatte fritaksmetoden med et system der også de rikeste må betale løpende inntektsskatt. Det vil ta tid, fordi et nøkkelferdig alternativ ikke er på plass. Men heldigvis kan man allerede nå bøte på de største problemene ved å tette skattehull.

Det største skattehullet handler om å stikke fra skatteregningen før den er gjort opp, slik de tidlige Sveits-farerne lyktes med. Reglene er nå strammet inn, men fellesskapet kan ikke sove trygt før en endelig løsning er på plass. Det trengs en Exit-skatt som sikrer at milliardærene må betale skatten de skylder før de setter seg på privatflyet til Sveits.

Vi må også fjerne skjermingsfradraget, og heller erstatte det med et lite bunnfradrag. Fradraget innebærer at en liten andel av aksjeutbytter er skattefrie. For småsparere er det et neglisjerbart beløp. For de superrike, betyr det imidlertid at de i praksis kan motta hele årslønner uten å betale en krone i skatt.

Skatte-reformene har de siste 30 årene handlet om å kutte skattene

Å tette disse hullene er en start, men på grunn av den ekstreme ulikheten i Norge, er det ikke sikkert at dette vil være nok for at de aller rikeste skal bli tvunget til å betale en skatt på nivå med vanlige folk.

Minimumsskatt for de superrike kan være en løsning. USAs president Joe Biden har foreslått en slik skatt, som betyr at rike eiere må betale skatt av sin kapitalgevinst hvert eneste år. Også dersom inntektene er plassert i holdingselskaper. Skatteprosenten bør ligge på et nivå som ligner på det vanlige folk må betale, for eksempel 25 prosent. Når eierne seinere tar ut utbytter til sine private bankkontoer, kan minimumsskatten som allerede er betalt, bli trukket fra.

Skattereformene har de siste 30 årene handlet om å kutte skattene. I sum har de tre siste reformene kuttet skatter og avgifter med over 30 milliarder kroner. Det kommer i tillegg til store skattekutt som er gjennomført utenom forlikene. Velferdsstaten har ikke råd til at vi fortsetter på samme måte.

Demografiske og strukturelle trender gjør at fellesskapet trenger større inntekter. I perspektivmeldingen 2021 anslo regjeringa at det var behov for å øke skatteinntektene med fem milliarder kroner årlig frem til 2060 for å opprettholde dagens velferdsnivå. Dagens krise i sykehusene og eldreomsorgen, kan være bare en mild forsmak på hva som kommer dersom ikke noe gjøres.

Når det politiske valget står mellom å privatisere velferd gjennom nedbygging av offentlige tjenester eller å øke skattene til de rike, kan ikke en skattereform vedtatt av et historisk venstrevridd storting velge det første.

I tillegg har flertallet av dagens stortingspolitikere fått jobben sin med en lovnad om å ikke bare bevare velferden, men styrke den. I regjeringsplattformen står det at det er mål at tannhelse skal likestilles med andre helsetjenester. Dette løftet er mulig å innfri dersom man reverserer de siste årene kutt i selskapsskatten tilbake til nivået under den forrige rødgrønne regjeringen.

Selv om det er et mål med størst mulig oppslutning om et nytt skatteforlik, må tyngden denne gangen reflektere stortingsvalget og ligge til venstre. Da kan vi få ned forskjellene med en rettferdig skattereform som tetter skattehullene for de rike og styrker velferden for folk flest.

Publisert i Klassekampen torsdag 30. mars 2023