Ukraina trenger vår støtte

I dag er det fire år siden Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina. Forsøket på å ta hovedstaden for å innsette en Putin-lojal Quisling-regjering mislyktes takket være ukrainsk motstand og russiske tabber.

Krigen begynte imidlertid med okkupasjonen av Krym i februar 2014. Før 2014 var Russlands strategi for overherredømme å bruke virkemidler som bestikkelser og bygging av nettverk med oligarker og politikere i Ukraina. Da det fra februar 2014 ble klart at det ukrainske parlamentet valgte en uavhengig kurs i forhold til Russland, ble Vladimir Putins hovedstrategi krig som virkemiddel.

Verken Putin eller vestlige eksperter var forberedt på den sterke ukrainske motstanden mot invasjonen. I dag er denne motstandsevnen enda mer imponerende, etter at USA har byttet rolle fra tilbakeholden støttespiller til en «nøytral megler» som i praksis utøver et tungt press på Ukraina om å gi etter for Russlands imperialistiske krav om nytt territorium.

I de storpolitiske analysene er det lett å glemme at den ukrainske motstanden bygger på holdningene og den daglige innsatsen til den jevne arbeider og innbygger. Soldatene ved fronten, redningsmannskapene som berger folk ut av bombede leiligheter, helsearbeiderne, montørene som reparerer bombede kraftverk og kraftlinjer, journalistene som møter russisk propaganda med fakta og fagforeningsaktivistene som forsvarer arbeidernes rettigheter og støtter sine medlemmer som slåss ved fronten. De som med stor fare for tortur og tap av eget liv yter motstand i okkuperte områder. Ikke minst ungdommen som slåss i gatene mot korrupsjon i egne rekker og for videre utvikling av demokratiet. Alt dette fortjener praktisk og økonomisk støtte, noe det norske folk bidrar med i stort omfang og på ulike måter.

Invasjonen av Ukraina har lært oss at Russland ikke går av veien for å bruke angrepskrig i sitt ønske om større territorium og kontroll over tidligere sovjetrepublikker. Det siste året har dessuten gjort det tydeligere for oss at USA utvikler seg i autoritær retning, og at små og mellomstore europeiske land ikke kan stole på verken USA eller Russland.

USAs og Russlands handlinger har gjort det umulig å opprettholde illusjonen om en «regelbasert verdensorden». Også lederne i små og mellomstore demokratiske land er i ferd med å innse at det har oppstått et ideologisk brudd som krever handling. Det er nødvendig for slike land å gjøre seg mer uavhengig av USA, Russland og Kina, både med tanke på energi, mat, kritiske mineraler, finans, forsvar, teknologi, legemidler og andre forsyningskjeder. Dette krever et styrket strategisk samarbeid mellom ulike konstellasjoner av små og mellomstore land, både i Europa og globalt. I Norge må vi styrke forsvaret og det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Norden og andre land i Nord-Europa. På denne måten kan stormaktenes innflytelse begrenses, noe som vil bidra til forsvaret av folkerett, fred og demokrati.

Ukraina har foreslått våpenhvile, men Russland nekter. Russland har gått med på fredsforhandlinger, men de intensiverer bombingen av strømforsyning og boligblokker i den strenge vinterkulden, i håp om å knekke den ukrainske befolkningens motstandsvilje.

Ukraina blir presset av USA til å gi fra seg mer territorium enn Russland har erobret. Både Trump og Putin ser på europeiske land som brikker i sitt stormaktsspill. I denne situasjonen er støtten fra demokratiske land i Europa avgjørende for å oppnå en minst mulig urettferdig fred, og et resultat som ikke oppmuntrer Russland til nye krigseventyr i Ukraina eller andre land.

Solidarisk støtte fra små og mellomstore land gjør det vanskeligere for alle stormakter å gjøre Ukraina, Grønland eller andre land til brikker i et stormaktsspill.

Venstresida har vist en imponerende og aktiv solidaritet med det palestinske folket. Vi har mer å gå på når det gjelder aktiv støtte til Ukrainas motstandskamp. La oss begynne med å mobilisere og møte mannsterkt opp til dagens støttemarkeringer for Ukraina rundt omkring i Norge!

Publisert i Dagsavisen 24. februar 2026