Til seters for å ete seg fet

Nationen kunne, i likhet med flere andre medier, melde om at EUs fornybardirektiv «ikke vil svekke det kommunale selvstyret». Dette mener jeg er en unyansert konklusjon.

For det første vil den nyeste versjonen av fornybardirektivet fra 2023 undergrave kommunenes vetorett gjennom kravet om hurtigspor for utbygging av vindkraft. I tillegg stilles det strenge krav konsesjonsbehandlingstid, som skal kortes ned til ett (maks to) år. Jeg tror de fleste vil være enig i at dette ville innebære en vesentlig overstyring av dagens system.

Kommunesektorens organisasjon (KS) og andre rett i at det er den eldre varianten av fornybardirektivet fra 2018 som er på trappene i Norge. Det er dette direktivet EU-kommissær Kadri Simson krevde at vi skulle innføre allerede innen 13. august.

2018-versjonen av fornybardirektivet er ikke like streng. Det vil like fullt påvirke konsesjonsprosessene våre. Også med dette direktivet settes det en tidsfrist for prosessen på to (maks tre) år. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er dette en inngripen i hvordan vi organiserer våre politiske prosesser. I direktivet av 2018 er det dessuten snakk om ett kontaktpunkt (og ikke to) ved konsesjonsbehandlinger.

Slik flytter direktivene makt, bit for bit, bort fra det norske selvstyret

I Norge har vi delt konsesjonsbehandlingen mellom to myndighetsinstanser: kommunene gjennom plan- og bygningsloven på den ene siden, og Norges vassdrag- og energidirektorat gjennom energiloven på den andre siden. Det er kommunenes myndighet som skal sikre dem vetorett i vindkraftsaker. Sverige har et litt annet system, men trekkes likevel fram i debatten. Der er vetoretten nedfelt i miljøloven, og slik har svenskene sikret seg en slags vetorett med 2018-direktivet.

Det kan hende at det går an å ivareta kommunens medbestemmelse et stykke på veien, men neppe uten å tilpasse vårt todelte EUs system på den ene eller andre måten.

Det er en slik tilpasning som er noe av bakgrunnen for min bekymring, for jeg tror ikke dette er bare enkelt. Dessuten er jeg sikker på at direktivet som kommer etter 2018-direktivet, altså fornybardirektivet 2023, vil umuliggjøre full, kommunal vetorett. Slik fungerer også fjerde energimarkedspakke.

Først kommer den første EU-bukken som skal til seters og gjøre seg fet. Det er kanskje ikke så stor, men etter den kommer det en enda større og mer sulten bukk. Til slutt er seteren fylt opp. Slik flytter direktivene makt, bit for bit, bort fra det norske selvstyret.

Jeg tror de fleste vil være enig i at dette ville innebære en vesentlig overstyring av dagens system

På den andre siden virker det som at mange ledende politikere tenker å tilpasse seg EU på andre måter enn Sverige, nemlig ved å fjerne hele vetoretten. Den tidligere statsråden Amund Vik har tatt til orde for å avvikle hele ordningen, og har fått en viss støtte fra den nåværende statsråden Elisabeth Sæther.

Disse er begge fra Arbeiderpartiet, men Høyre er ikke noe bedre: Deres energipolitiske talsperson, Mathilde Tybring Gjedde, «reagerer» på at kommuner sier nei til vindkraft.

Det skremmer meg at vi i kraftpolitikken ser en bevegelse bort fra demokrati og selvstyre henimot overstyring og EU-tilpasning. Det er først og fremst naturen som vil bli skadelidende, hvis vi mister stadig større kontroll over konsesjonsprosessene gjennom tidsfrister og annen strømlinjeforming.

Publisert i Nationen torsdag 19. september 2024