Tid for klassekamp

Storstreiken ble en vekker for mange.

NHO undervurderte LO og dummet seg ut med sitt lave tilbud til de lavtlønte.

LO gikk ut i en svært populær streik. Det var lett å forstå kravet om økt kjøpekraft for dem som tjener minst og er hardest rammet av priskrisa.

Og Fellesforbundets leder Jørn Eggum var klar og tydelig: «Det er god gammeldags klassekamp. Nå er det på tide at også folk på gulvet får sin del av kaken de er med på å skape».

Etter flere år med korona, massearbeidsløshet og nå også dyrtid – var de fagorganiserte lei av å få dårligere råd, lei av å betale den høyeste prisen.

Direktørene i de store selskapene har bevilget seg så store lønnsøkninger og bonuser at til og med NHO-sjef Ole Erik Almlid ble litt flau:

«Jeg forstår at de høye lederlønningene har provosert mange», uttalte NHO- sjef Ole Erik Almlid til Dagens Næringsliv.

Selv har han hatt en årslønn på 4 millioner kroner.

Det er flere lag med irritasjon som har bygd seg opp blant arbeidsfolk.

De økte prisene på mat og energi, og renteøkning, rammer de med lav og vanlig inntekt aller hardest. Det er fordi disse gruppene bruker størst andel av lønna på disse basis-utgiftene.

Gjennom mange år har vi hatt en omfordeling fra vanlige folk til høytlønte og kapitaleiere. Statistikken viser at de lavtlønte over mange år har hatt den dårligste lønnsutviklinga. De ti prosent lavest lønte har hatt reallønnsnedgang i mer enn ti år. Det er tall vi tidligere bare kjenner fra USA. Nå har vi fått dette til Norge – og det er all grunn til å være på vakt.

Forskjellene utvikler seg i rekordfart: Toppledere i industrien fikk en lønnsvekst på 9,6 prosent i fjor. Industriarbeiderne måtte nøye seg med 3,5 prosent, ifølge Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjøret.

Arbeidsgiverne har forsøkt å «kuppe» lønnsoppgjørene ved å dele ut store bonuser. Ved å bruke bonuser kan sjefene peke ut hvem som skal ha ekstra penger og hvor mye. Dette står i direkte motsetning til den solidariske måten norske fagbevegelse har gjennomført lønnsoppgjør – der hele laget skal løftes.

Utbetalinger i bonuser i næringslivet har økt med 50 prosent siden 2018. I fjor ble det utbetalt bonuser til nesten 600.000 nordmenn. De fikk i gjennomsnitt 77.000 kroner, ifølge FriFagbevegelse.

Det er en usmaklig kontrast til hvordan folk flest har opplevd nedgang i kjøpekraft i samme periode.

Det er gledelig at LO nå tar konkrete steg for å få kontroll på bonusene.

Arbeidsgiverne kom ganske dårlig ut av streiken. Men vi kan være sikre på dette: Både arbeidsgiverne og de borgerlige partiene kommer tilbake. De representerer sterke kapitalkrefter som jobber tålmodig for sine interesser.

Erna Solberg og Høyre har begynt den lange valgkampen. Først for å vinne tilbake storbyene. Om to år er målet å farge hele Norge blått.

Erna står klar, full av energi for å reversere alt vi nå innfører av god politikk innafor arbeidslivet og for å styrke velferden og tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet. Det betyr at den gode gamle klassekampen er mer aktuell og nødvendig enn på svært lenge, og må fortsette, også etter streiken.

Solberg lover å legge til rette for mer løsarbeid ved å fjerne innleieforbud om hun blir statsminister igjen.

Høyre foreslår kutt for folk på AAP, uføre med barn og å kutte feriepengene for alle som har vært arbeidsledige.

Erna Solberg er «bekymra for hvilket samfunn vi vil få dersom barn vokser opp og ser at de i oppgangen som har best råd, er de som er på trygd, ikke de som jobber.» Og Høyres vedtatte politikk er å sikre at «ytelsene ikke er urimelig høye sammenliknet med arbeidsinntekt».

Mens det vi jo trenger - mer enn på lenge - er et sterkere sikkerhetsnett for alle. Vi må øke trygdeytelsene, slik at det er blir mulig å leve av dem. Vi må kutte i egenandelene i helsevesenet.

Det er som LO-lederen sier: Det er ikke trygdene som er for høye. Det er de laveste lønningene som må opp.

Venstresida viste krefter og svarte på en frustrasjon og ønske om forandring blant folk ved valget i 2021 og fikk historiske 100 mandater på Stortinget. Det er et stort ansvar vi har fått – som stortingsflertallet er nødt til å ta på alvor.

La oss sette oss et konkret mål sammen: Sammen må vi jobbe for å redusere forskjellene i Norge. Det er ikke mulig for partiene aleine å få til dette. Partiene og fagbevegelsen må jobbe sammen.

Sentrale lønnsoppgjør med lavlønnsprofil er et sentralt grep. Sammen med en tydelig skattepolitikk som omfordeler – og trygdeytelser som gir en verdig økonomi til dem som av ulike grunner ikke kan jobbe.

Streiken gir god grunn til optimisme. La oss bruke denne energien og optimismen til å skape resultater sammen. Rødt er alltid klare til å snakke konkrete planer for å styrke fagbevegelses makt og innføre en mer sosial skatte- og velferdspolitikk.

Streiken har vist oss noe vi egentlig veit, men som det er lett å glemme: Vi står sterkere sammen. La oss gjøre det oftere.