Tid for et sporskifte i abortdebatten

Abortloven ble vedtatt i 1978. Abort ble selvbestemt til tolvte uke av svangerskapet. Etter det er det opp til en nemnd, som skal avgjøre om rett til å ta abort skal innvilges. Men mye har skjedd siden 1978, både innen medisin, organisering av familien, samfunnets ideer om selvråderett, og kvinnesyn. Ikke noe av dette er gjenspeilet i abortlovgivningen vår. Selvbestemmelsen er fortsatt begrenset til de tolv første ukene av svangerskapet. De fleste selvbestemte aborter blir utført medikamentelt i dag. Til tross for at abort i hovedsak nå er en prosedyre som består av at man svelger en pille og drar hjem og siden setter en stikkpille opp i skjeden, krever loven at abort skal gis på sykehus.

Debatten om abort i Norge har spunnet i det samme sporet: nemlig ved hvilket uketall skal grensa for selvbestemmelse gå. Veldig sjelden har noen stilt spørsmål om hvordan vi kan gjøre tilbudet til de som skal ta abort bedre. Mens resten av helsetjenesten har blitt drevet fram under parolen «pasientenes helsetjeneste» frontet av spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skal abortsøkende være fornøyd med å ikke bli nektet tjenesten de trenger.

Når vi ser hvordan retten til å ta abort over hele verden er under konstant angrep, har vi kanskje blitt satt i en posisjon der vi ikke har våget å kreve mer. Kanskje har vi hatt grunn til å frykte at enhver bevegelse i feltet vil bli møtt med trussel om innskrenkning av rettighetene. Men det er mange problemer med aborttjenesten i Norge som vi må kunne snakke om og gjøre noe med. Vi må kunne kreve mer enn bare tillatelse.

I mars i år kom WHO med nye retningslinjer for abort. Det er et omfattende dokument som inviterer til nye spørsmål og peker ut nye muligheter og løsninger. WHO slår fast at alle begrensninger i uketall eller tilgjengelighet bare begrenser adgangen til lovlige aborter. Det er ikke innskrenkinger som er veien å gå for å unngå senaborter, men å sikre best mulig tilgang.

I dag må alle som ønsker å ta abort i Norge til sykehuset. Der må de gjennom en ultralydundersøkelse for å konstatere graviditetens lengde. WHO mener dette er en unødvendig undersøkelse. De slår fast at abort ikke behøver å foregå på sykehus, men hvor som helst som det finnes egnet helsepersonell. Medisinske aborter behøver ikke engang bli utført av en lege. WHO anbefaler at yrkesgrupper som jordmødre, sykepleiere og farmasøyter skal kunne gjøre det.

I det siste har en studie om kvinners erfaringer med hjemmeabort fått en del oppmerksomhet. Det kommer fram at en del har hatt dårlige opplevelser med abort på sykehus. De opplever å bli møtt på en lite empatisk måte og at de tar opp tid legene og sykepleieren skulle brukt på folk som er syke. Mange har fått lite informasjon og dårlig oppfølging. Selv om retningslinjene tilsier at alle skal få velge mellom kirurgisk eller medisinsk abort, og om de vil være på sykehus eller hjemme, forteller mange at de blir sendt hjem med abortpiller og en eske smertestillende uten å ha blitt orientert om at de hadde et valg. Hjemmeabort er et godt tilbud for mange, men det fordrer trygge rammer. Da er kanskje ikke sykehuset rett sted for noen.

I dag må alle som ønsker å ta abort til sykehuset

Det er også verdt å spørre seg om folk i Norge har like retter til abort når vi ser på tilgjengeligheten. Når loven slår fast at abort skal foregår på sykehus innebære det en begrensing i tilgjengeligheten. I store deler av Norge er det langt mellom sykehusene og reiseveien kan fort være mange timer hver vei. For ungdom som ikke ønsker at foreldrene skal vite om det, eller voksne som lever i kontrollerende forhold kan reiseveien i seg selv utgjøre en barriere mot å få innfridd sine abortretter. For dem kunne kanskje helsestasjon, helsesykepleier sitt kontor eller fastlegen vært rett sted.

Det regjeringsoppnevnte abortutvalget skal gjennomgå abortloven og spesielt se på nemnd-ordningen. Mandatet åpner for en bredere gjennomgang av tjenesten. Men i føringene som skal legges til grunn nevnes etisk veiledning, levedyktighet som absolutt grense og helsepersonells reservasjonsrett. Kvalitet på tjenestene, omsorgsfull hjelp, tilgjengelighet og kvinners selvråderett og faktiske behov er ikke nevnt. I utvalget sitter etikere, jurister og helsepersonell. Ingen representanter fra kvinnebevegelsen.

WHO går i sine nye retningslinjer inn for at alle restriksjoner på kvinners rett til abort må vekk. De konkluderer med at statens oppgave er å sikre best mulig tilgjengelighet, aksept og kvalitet både til abort og til oppfølging etterpå.

Å behandle abort som først og fremst en medisinsk-etisk problemstilling tjener ingen. Det fører bare til innskrenkninger som setter kvinners liv og råderett over egen kropp i fare. Abortutvalget kan ikke lukke øynene for dette. Med disse retningslinjene må vi kunne kreve nye kort på bordet.

Publisert i Klassekampen onsdag 28. september 2022