Tale til Rødts landsmøte 2024

Kjære Rødt og kjære alle dere som følger med i dag,

Jeg har ei barndomsvenninne som heter Sigrid. Da vi vokste opp var ho ikke noe interessert i politikk.

Sist jeg var hjemme i Kirkenes møtte vi flere av dem gamle vennene våre, som jobber i alt fra offentlig velferd til oppstartsbedrift. Da snakket vi om å kombinere arbeidslivet og livet ellers. Om naturen. Vi snakket om renta som bare øker og øker. Vi snakket om å merke at du får dårligere råd.

Egentlig mye av det samme som vi snakker om når vi diskuterer i Rødt.

Nesten uansett hvor jeg er, og hvem jeg snakker med, er det noe som går igjen:

Folk flest opplever å sitte igjen med mindre – og at de har stadig mindre de skulle ha sagt.

Klasseskillene øker. Avstanden mellom folk og politikk er for stor.

I dag har venninna mi Sigrid fått herlige unger og blitt sykepleier. Hun har blitt kjent med velferdsstaten både som gravid, fødende, som mor og som ansatt.

Når hverdagen påvirkes av politikken, da ser vi også behovet for en politikk som forbedrer hverdagen.

I dag stemmer ho Sigrid Rødt. Det gjør hun i likhet med om lag 140.000 andre. Det vi har til felles er at vi vil forandre noe i verden og møte de store forskjellene med mer rettferdighet og mer folkestyre. Og det som er viktig for meg er at Rødt skal være et sted for alle oss – alle dem – og enda flere til. Jeg har en hilsen til alle dere som vurderer å bli med på laget:

Du er hjertelig velkommen i Rødt – og i kampen mot Forskjells-Norge!

Jeg er opptatt av at Rødt skal drive med systemkritikk. Ikke gå etter enkeltpersoner og moralisere. Men det betyr ikke at andre partier skal få slippe unna svar på tiltale.

Og når det kommer til å svartmale er Frp helt i særklasse.

Sylvi Listhaug, du har frekkhetens nådegave!

Du rakker ned på alle andre, men husker du sist dere satt i regjering? Da måtte du trekke deg som statsråd etter et mistillitsforslag fra Rødt, fordi du hadde lagt deg ut med stortingsflertallet. Forhåpentligvis lærte du litt av ei lekse om at det går ei grense og at regjeringa er underlagt folkevalgt kontroll. Maktpolitikere slipper ikke unna med hva som helst.

Men det som står igjen etter Frp si tid i regjering er verre enn som så: Dere administrerte den usosiale pensjonsreformen. Dere prioriterte dem som var velstående og mektige fra før over folk flest.

Og dere styrte kraftpolitikken i hele deres regjeringstid. Med fire energiministre. Listhaug var selv blant dem. Dere innførte EUs tredje energimarkedspakke, førte Norge inn i EUs energibyrå ACER og sto på TV og løyg så det rant om at strømprisene ikke skulle øke og Norge ikke skulle miste kontroll over krafta.

Når det er snakk om å føre folk bak lyset – er Frp mestere i faget. Acer-prinsessa Sylvi Listhaug må holdes langt unna kontroll over norsk kraft.

Og etter skandalene med aksjehandel og habilitet slo alle partiene på høyresida ring rundt Høyre og Erna Solberg som statsministerkandidat. Det er så klart opp til partiene selv.

Men for mange har det vært viktig at vi ikke skal la sånt skje. Det må tas grep. Med vår egen Seher Aydar i spissen på Stortinget, har Rødt fått viktige gjennomslag for åpenhet om aksjehandler og innstramninger av habilitetsreglene for toppolitikere. Så ligger den store kampen fortsatt foran oss. Her er en av grunnene til at vi trenger et Rødt som er så stort og sterkt at vi ikke er til å komme utenom:

Tillit er ikke noe vi kan ta for gitt, men må gjøre oss fortjent til hver eneste dag. Og Rødt skal gå i spissen for å gjenreise demokratiet!

Så er mange skuffa over den regjeringa vi har i dag. Det er jeg ofte selv. Samtidig vil jeg advare mot et skifte bare for skiftets del. Det er ikke friskt å få tilbake Erna Solberg og Sylvi Listhaug. For å si det sånn.

Og når det vi får med dagens Ap/Senterparti/SV-flertall heller ikke er godt nok – da holder det ikke med copy/paste på valgdagen. Stortingsflertallet trenger en ny sammensetning:

Rødt skal bli så store og så sterke at vi ikke er til å komme utenom!

For det er resultatene som teller. Og Rødts fornyelse og framgang de siste ti årene viser vei. Først med bare Bjørnar – og med Høyre-styre. Nå med 8 representanter.

Vi har drevet fram konkret forandring, på lag med kraftfulle folkelige bevegelserSelv om regjeringa ikke er avhengig av Rødt sine stemmer for å få flertall.Vi viser at dem som styrer ikke er eneveldige.

Så ligger den store kampen fortsatt foran oss. Om å virkelig ta demokratiet i bruk, med en ny styringsoptimisme, som sikrer lokal og nasjonal kontroll over ressursene og som gir folk mer penger, makt og framtidstro.

Bare sånn kan vi i lag stenge dørene på statsministerkontoret for Erna Solberg og Sylvi Listhaug i 2025. Den kampen er vi klare for.

Og hver eneste dag minnes vi på at det må forandring til – lenge før kalenderen viser 2025.

Fire måneder har gått siden den internasjonale domstolen ICJ sa at det er fare for folkemord på Gaza. Den israelske stat er pålagt å gjennomføre alle tiltak som er mulig for å forhindre folkemord på palestinerne.

Det samme må Norge. Og når Israel bryter sine plikter etter folkemordskonvensjonen, må presset fra alle oss andre bare bli sterkere.

Norge må gjøre så mye, mye mer.

Da kan ikke Frp og KrF fortsette å godta handlingene til den israelske staten. Da kan ikke Erna Solberg og Høyre få lov til å sitte stille i båten. Da må vi drive fram den forandringen som trengs.

For litt over et år sida fremmet Bjørnar Moxnes, vår utenrikspolitiske talsperson på Stortinget, et viktig forslag om å anerkjenne Palestina.

På grunn av forslaget fra Rødt og enorm folkelig bevegelse, var ikke lenger spørsmålet om Norge skal anerkjenne Palestina. Spørsmålet var når dette skulle skje.

Det skjer nå på tirsdag! Norge anerkjenner Palestina som egen stat!

Men den store kampen ligger jo foran oss. Norge må gjøre så mye mer. Vi trenger både et Rødt på vårt sterkeste, og en folkelig mobilisering uten sidestykke – når Stortinget skal ta stilling til nye forslag:

Vi må innføre sanksjoner mot Israel.

Oljefondet må ut.Vi må stoppe salg av våpen og våpendeler som kan bidra til folkemord.Krigsforbrytelsene mot alle sivile må stoppes, gislene må frigis.

En gang for alle: okkupasjonen må ta slutt!

Og vi skal være en prinsippfast venstreside, der andre er enøyde.

Rødt står opp mot imperialisme enten den kommer fra Israel, USA og NATO, Kina eller Russland. Mot angrepskrig og brudd på folkeretten, enten det er Benjamin Netanyahu eller Vladimir Putin som er aggressoren.Vi støtter sanksjonene mot de russiske oligarkene og den rettferdige motstandskampen til det ukrainske folket. – Og kampen for et fritt Palestina.

Rødt er et antiimperialistisk parti. For nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet.

«For å legge til må man trekke fra et annet sted.»

Det er ordene til den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof, når hun skriver om kapitalismen.

I lønnsoppgjøret forhandler de som eier bedriftene med dem som representerer arbeidsfolk – fagbevegelsen – om fordelinga av kaka.

Hvor mye skal gå til de få som sitter på toppen og styrer, og hvor mye skal gå tilbake til alle som tar vare på unge, gamle og syke. Til håndverkerne, alle som produserer eller selger mat og drikke, jobber på lager, som tømmer søpla eller kjører truck, bil og buss. Tilbake som lønn til arbeidsfolk.

De siste tiårene har lønnsandelen gått ned, og kapitalandelen opp. Det betyr at eierne sitter igjen med mer. Styrkeforholdene mellom arbeid og kapital endres. Klasseskillene øker. For å holde overskudd vekk fra lønnsforhandlingene bruker eierne avanserte bedriftsstrukturer og andre selskapstriks.

«For å legge til må man trekke fra et annet sted.»

Arbeidsfolk har opplevd reallønnsnedgang. Altså at prisene og rentene har økt mer enn lønningene.

Og derfor truer fagbevegelsen med streik. Med å ta den harde og direkte kampen om verdiene som skapes. For når arbeidet stopper opp, da skapes det jo heller ikke verdier. Da stopper samfunnet opp.

Uten arbeidsfolk ville det aldri blitt skapt noen verdier å fordele i det hele tatt.Politikken kan ikke måles på gode intensjoner, men på hva folk flest faktisk sitter igjen med, også etter at boliglånet og strømregninga er betalt.

Vi skal stå opp for de virkelige verdiskaperne i samfunnet.

Rødt er ikke bare opptatt av fordeling av penger, men også makt. Og da er det i alle fall sånn at skal du legge til et sted, må du trekke fra et annet. Skal noen få mer, må andre få mindre. Og dem som har makt har tviholdt på den.

Før var Norge fullstendig eneveldig. All makt var samlet på ei hånd og gikk i arv. Vi hadde et absolutt monarki. Kongen satt i Danmark, og var ikke valgt av noen.

Forrige uke var det 17. mai. Da feirer vi demokratiet.

Grunnlovsforsamlinga i 1814 besto av representanter for eliten. De fordelte stemmerett med utgangspunkt i seg selv – til menn over 25 år, handelsborgere, embetsmenn, jord- og gårdeiere. Ikke til arbeidsfolk, husmenn og fattigfolk – og skikkelig ikke til kvinner.

Det skjedde et grunnleggende skifte i 1814: Statsmakten skulle ikke lenger springe ut fra guds nåde, men fra folket. I alle fall i prinsippet. Kun en tiendedel av befolkninga hadde stemmerett. Langt færre brukte den. Den elitestyrte embetsmannsstaten dominerte.

Den dag i dag ser vi at det er en ny slags embetsmannselite som utfordrer den demokratiske kontrollen over viktige nasjonale ressurser, som er ment å komme fellesskapet til gode.

Én ting som er viktig for folk i Norge er strøm. Med Sofie Marhaug i spissen på Stortinget, har Rødt fått noen viktige gjennomslag: Folk som først var helt utestengt fra regjeringa si strømstøtte har fått ta del i den.Det tilrettelegges mer for strømsparing for folk og bedrifter. Det skal på plass nye tiltak mot de høye strømprisene. Likevel skjer det altfor lite. Den store kampen ligger virkelig foran oss. For når det kommer til å ta tilbake den demokratiske kontrollen over krafta, da stritter eliten imot.Og vi trenger et Rødt som er så stort og så sterkt at vi ikke er til å komme utenom:

Vi må ta et oppgjør med den europeiske strømbørsen hvor vi sender rimelig norsk vannkraft ut av landet og får høye strømpriser fra Europa i retur, og vi må ha makspris på strøm til ordinær bruk. Nå.

Dagens embetsmannselite finner vi i departementer og forvaltning, i en bokstavsuppe av navn som OED, NVE, RME og Enova. Dem skal forvalte norsk kraft til samfunnets beste, men blokkerer alle forsøk på den forandringen som trengs. I lag med særlig Arbeiderpartiet og Høyre.

I mars var EUs energikommisær, Kadri Simson, med regjeringa på helikoptertur for å se på norsk vannkraft. Det som er arvesølv for oss, er et lite stykke EU for dem. Energikommisæren har til og med sendt et brev til Norge med tidsfrist for å innføre EUs såkalte fornybardirektiv. Det er en del av EUs fjerde energimarkedspakke, det presser på oss unødvendig, byråkratisk grønnvasking av kraft og vil svekke lokaldemokratiet. Tidsfristen er 81 dager fra i dag.

Til energikommisæren har jeg en klar beskjed:Det norske folk finner oss ikke i utpressing.Vi har stått opp mot embetsmannseliten og EU før.

Og med oss har vi sterke fagforeninger – fra Jørn Eggum på toppen av Fellesforbundet til grasrota ute i industrien, og et kraftfullt folkelig opprør.

Nå behandler Stortinget forslaget fra Rødt om å legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke. Den må stanses fullt og helt. Vi gir oss ikke før vi vinner!

Og vi skal nå klimamålene. Derfor er den demokratiske kontrollen over krafta så viktig. Vi trenger krafta til å kutte utslipp og til industri bygd på rein fornybar vannkraft. Ikke sløse bort dyrebar kraft til grønnvasking av oljeplattformer, utvinning av kryptovaluta, til dem som har 2-3 elbiler stående, varmekabler i oppkjørselen, jacuzzi på hytta og vil elektrifisere privatflyene sine.

Rødt kjemper for en offensiv og rettferdig miljøpolitikk.

Tilbake på 1800-tallet klamret embetsmannsstanden seg til regjeringsmakta og advarte mot det forferdelige forfallet som truet, hvis folkeflertallet fikk styre fritt.

De måtte gi seg til slutt. Embetsmannsstaten ble erstattet av parlamentarismen, hvor regjeringsmedlemmene måtte stå til ansvar for Stortinget – de folkevalgte. Et grunnleggende, demokratisk framskritt.

Men eliten var langt fra maktesløs i møte med folkeviljen.

Det er dem heller ikke nå.

Forrige stortingsvalg vant vi på folkelig framtidstro, rettferdighet og en politikk for hele landet. Etter åtte år med Høyre-regjering, gav folk klar beskjed. Etter valget har regjeringspartiene brutt med det her i flere viktige saker.

I jordbruket kunne vi samlet over 100 mandater for inntektsjamstilling for bøndene og økt nasjonal sjølforsyning. Langs kysten kunne vi satt en ny kurs med over 100 mandater for å ta fisken tilbake til folket og sikre bosetting, sysselsetting og verdiskaping.

Rødt har kommet til bords med konkrete løsninger, samarbeidsvilje og styringsoptimisme. Det er regjeringspartiene – Arbeiderpartiet og Senterpartiet – som har smelt døra igjen og valgt å gå til Høyre.

Jeg håper at Støre og Vedum hører på sindige småbrukere, rasende kystfiskere og regjeringspartienes egne folk, fra innlandet til ytterst i nord. For skal vi få den kursen landet trenger, da er ikke løsninga å gå til høyre. Vi må ha med oss folk og levere på det vi har lovt. Løsninga ligger her!

Og heldigvis har Rødt fått til noen forbedringer på veien. Geir Jørgensen har ikke bare vært sjarkfisker og sauebonde. Han har også stått i spissen på Stortinget for viktige gjennomslag: Regjeringa må se på hvordan tilskuddssystemet i jordbruket kan sikre økt sjølforsyning og skal prøve ut målretta tilskudd for krevende areal, som bondebevegelsen lenge har hatt som kampsak. Vi gir oss ikke på tørre møkka.

Men dagens flertall kommer til kort, og derfor trengs en ny sammensetning av stortingsflertallet etter valget. Med et Rødt så sterkt at vi ikke er til å komme utenom.

Vi skal bruke den tilliten vi får, til å gi Stortinget nytt liv, forhandle, kjempe og skape faktisk forandring.

Den stemmeretten vi tar for gitt i dag, den ville de fleste ikke hatt for litt over 100 år sida.

Generasjonene før oss var de første som fikk oppleve den.

Sånn som bestefaren min, som var fisker. Eller morfar som var snekker og sagbruksarbeider. På slutten av 1800-tallet ville sånne som mine bestefedre vært stengt ute fra demokratiet. Selv om de tok vare på familien. Farfar var eldst blant 7 søsken. Og selv om han ikke fikk gå mye på skole, kunne han alt i hele verden – navnet på alle norske fugler og alle norske konger

I 1913 vedtok Stortinget at også kvinner kunne stemme.

Bestemor var hjemmeværende. Og mora mi gikk først på husmorskole, før hun ble radiograf – Og fikk meg.

Fra kvinner fikk stemmerett skulle det fortsatt gå flere år – nærmere bestemt til 17. juli 1919, over 100 år etter grunnlovsforsamlinga – før vi hadde stemmerett for alle. Inkludert dem som fikk offentlig fattigstøtte.

En annen nær slektning av meg er sjuk og har mottatt arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Historien viser oss altså at for drøyt 100 år siden hadde hun kanskje blitt fratatt retten til å stemme.

Demokratiet er ikke noe vi skal ta lett på. Det er noe vi skal ta vare på og kjempe for.

Kampen står om å forsvare folkestyret og styrke demokratiet. Den kampen skal Rødt gå i spissen for!

Stemmeretten er både et mål, og et middel – for å forandre samfunnet til fordel for flertallet.

Og gjennom fagorganisering og klassekamp har arbeiderbevegelsen kjempet fram sikkerhetsnettet i velferdsstaten og tariffavtaler. Det gjør at arbeidsfolk ikke står helt maktesløse i møte med sjefen. Rødt fortsetter kampen i den demokratiske, sosialistiske arbeiderbevegelsens tradisjon.

Dessverre er mye av det arbeiderbevegelsen har kjempet fram under press. Da folketrygden ble innført var pensjonsalderen 70 år. Fagbevegelsen sloss fram bedre pensjoner og lavere pensjonsalder. Da jeg ble født kunne folk pensjonere seg da de var 62. Siden da har Norge blitt rikere, men istedenfor et bedre og mer rettferdig pensjonssystem for alle, skal stortingsflertallet nå øke pensjonsalderen. Sånn at folk som er litt yngre enn meg kan måtte stå i jobb til de er 70 igjen. Vi rykker tilbake til start.

Rødt stiller oss ikke på sidelinja, men tar ansvar. Vi fikk med oss et stortingsflertall på at det må på plass en ordning for folk som, etter mange år i tunge yrker, når kroppen gir etter, må gå av før ordinær pensjonsalder. Det var vår representant Mímir Kristjánsson som deltok i pensjonsforhandlinger og jobbet fram det her.

Likevel kunne ikke Rødt delta i noe pensjonsforlik som øker pensjonsalderen for vanlige folk.

14. mars var plassen foran Stortinget fylt av tøffe tillitsvalgte, til den største fanemarkeringa med fagforeninger i nyere tid.

Stortingspolitikere tror vi alle kan jobbe til vi blir 70 år. Men knapt en eneste barnehagelærer står i jobb etter fylte 65. Mange blir arbeidsuføre.

Da er det helt uansvarlig å øke pensjonsalderen!

Du som bygger landet fortjener respekt og verdighet når du blir syk og gammel.

Og vi trenger et Rødt så sterkt at vi ikke er til å komme utenom, for at arbeidsfolk og arbeidsuføre skal sitte igjen med mer – av både penger, makt og framtidstro.

Arbeiderbevegelsen har kjempet fram velferdsstaten sånn som vi kjenner den på sitt beste. Men velferdsstaten er også full av hull.

Søskenbarnet mitt som fikk arbeidsavklaringspenger, hun er aleinemor. Da dattera trengte regulering faller det utenfor den offentlige tannhelsa som gjelder for unga. Da møter du et komplisert system hvor du kan søke om støtte fra folketrygda. Men støtta, den dekker bare deler av kostnaden. Hun har vist meg hvor lite du faktisk får dekt.

Det hjelper ikke om du får støtte til tennene, hvis det bare dekker halve munnen.

Smilet har et klasseskille: I familiene med høyest inntekt er det hele 50 prosent flere unger som får tannregulering enn i familiene med lavest inntekt.

Tennene er en del av kroppen, og må behandles som det. Vi trenger en tannhelsereform med mål om gratis tannhelse for alle!

Erna Solberg sa i valgkampen i fjor at «Jeg har råd til å betale tannlegen. Og det har mange andre også». Det høres jo sjukt arrogant ut, men hun ga bare uttrykk for det som er Høyres politikk. Sist de satt i regjering stramma de inn støtten til unga med tannregulering.

Tannlegeskrekken skal ikke komme av at du er redd for regninga etterpå. Her har vi et gapende hull i velferdsstaten! Kampen står med Høyre på den ene siden – Rødt på den andre.

Med et Rødt så sterkt at vi ikke er til å komme utenom, skal vi fylle hullet i velferdsstaten!

Vi som er her i dag er valgt av Rødts medlemmer. Da kan vi ikke lukke oss inne og være oss selv nok.

Vi forvalter tilliten til over 140.000 Rødt-velgere. Og vi står opp for interessene til millioner. Med mål om å skape en stadig breiere folkebevegelse mot Forskjells-Norge.

Vi ser hva det er verdt når vi lykkes. Vi gjør noe med saker som betyr noe i folks hverdag. Vi når gjennom på Stortinget, i kommuner, fylker – i hele samfunnet. Da bidrar vil til den anerkjennelsen og verdsettelsen folk fortjener – enten de er ME-sjuke, uføre, militærveteraner eller tillitsvalgte i fagbevegelsen.

Noen få av oss driver med det her på fulltid – 100%, eller får frikjøpt noe tid, på storting, rådhus eller kontor.

De langt, langt fleste – flere tusener – gjør dette 100% på fritida. Som hun Gro fra Vinje, som er lagsleder i Rødt Vest-Telemark. Hun er skolebussjåfør på dagtid. Eller hun Elin fra Hammerfest, som er bartender på 45. året, tillitsvalgt på jobben og aktivt medlem i Rødt.

Rødt er ingenting uten all den jobben som gjøres, av tillitsvalgte, folkevalgte, medlemmer og venner.

Jeg har sagt at Rødt skal være et sted for folk som ikke har vokst opp i politikken. Da trenger vi en bedre partikultur:

1: Folk må bli sett for den innsatsen som legges ned i Rødt på alle nivåer. Også jobben for et mer rettferdig samfunn må verdsettes.

2: Vi som er valgt til partiledelsen, og som er tillitsvalgte eller folkevalgte i Rødt har et særlig ansvar for å få klart fram hva partiet står for og at målet med jobben vår hele tida er å få til noe i samfunnet. Og når vi er uenige er det flertallet som avgjør. Sånn er demokratiet. Vi kan ikke gå rett til neste omkamp.

3: For medlemmer skal det være høyt under taket. Folk med ulike erfaringer og vurderinger – politisk og ideologisk. Vi skal ikke være dogmatiske. Vi må søke fellesskap, ikke fiendskap. Vi må la være å dyrke konflikt, vi må finne løsninger.

Det her er viktig for meg som partileder, og det er viktig for hele Rødt. Vi har et felles ansvar. Og vi må ta det ansvaret, sånn at Rødt fortsetter å bli en sterkere folkebevegelse, som gjør en forskjell – i folk sin hverdag og i kampen mot Forskjells-Norge.

For kampen om politisk og økonomisk makt tok jo ikke slutt verken med grunnloven, stemmeretten eller arbeiderbevegelsens inntog.

Markedstenkning dominerer stadig flere områder. Avgjørelser flyttes fra folkevalgte til foretaksstyrer og direktører. Når renta øker er sentralbanksjefen nær eneveldig.

Selv om det norske oljefondet er storeier i Tesla, har vi lite vi skulle sagt når de ansatte blir nekta tariffavtale og retten til å stå sammen i møte med selskapet.

Vi har sett Nicolai Tangens SMS-logg med Elon Musk. Der mangler det en klar beskjed. Så jeg tar det på engelsk: «Get unionized – or get out!»

Det må seriøst bli slutt på at vi har samfunnsområder som i praksis er demokratifri sone. Det er derfor vi vil ha sosialisme.

Avstanden mellom folkevalgte og folk som har valgt oss er altfor stor.

Og derfor er den jobben vår stortingsrepresentant Tobias Drevland Lund gjør på kommunalkomiteens områder så viktig. Hvor Rødt jobber for å styrke demokratiet nær folk, og hvor vi har fått et lite, men viktig gjennomslag, for at partier ikke skal kunne hemmeligholde hvem som sponser dem. For jo mer makta følger pengeseddelen, desto mer blir den konsentrert hos noen få. Mens med stemmeseddelen stiller vi likt – en til hver.

På samme måte er det et viktig gjennomslag når vår representant Hege Bae Nyholt etter valget gikk rett fra barnehagejobb til å lede Stortingets utdannings- og forskningskomité.

Vi trenger at erfaringer fra arbeidslivet løftes inn i politikken.

Og vi har mange kamper foran oss.

Noen har hevdet at høyre-venstre-aksen hører fortida til. Men de store framskrittene har bestandig kommet fra venstre side.

Og historia kan gi oss framtidstro.

Eneveldet ble drevet tilbake. Kongen sin makt har gått fra å være et absolutt monarki, til å uthules til et seremonielt og symbolsk kongehus.

Med parlamentarismen ble maktbalansen mellom storting og regjering grunnleggende endret – i folkestyrets favør.

Arbeiderbevegelsen har kjempet gjennom makt til arbeidsfolk og drevet fram resultater, på bekostning av embetsmannselite og mektige eiere.

På samme måte skal vi vinne fram i dag.

Vi skal utvide den demokratiske innflytelsen og utfordre store kapitalaktører med nær eneveldig makt over samfunnsområder.

Enten det er dagligvarekjedene som øker prisene og henter ut enorm profitt på vår bekostning. Eller de store bankene, som casher inn overskudd samtidig som folk får dårligere råd. Eller EU som strammer grepet om jernbanen, arbeidslivet og krafta.

«[V]ed bare å puste setter vi ting i bevegelse, ved bare å leve i verden, forandrer vi verden». Det er ordene til Vigdis Hjorth.

Og ved å stå i lag kan vi virkeliggjøre folkestyrets grunnleggende prinsipp om demokratisk suverenitet og likeverdighet. Vi kan skape en bedre, mer demokratisk verden.

Takk for oppmerksomheten.