Sykehuskrisa er politisk skapt

Det er ingen politikere som kan si at de ikke har blitt advart.

Siden pandemien har helsearbeidere varslet om at arbeidsforholdene i sykehusene er blitt for tøffe. De har ikke rammer til å gjøre en god jobb. Arbeidspresset går på helsa løs. Nå mister vi folk hver dag, og ledige stillinger står uten søkere.

Vi har kommet dit at selv i storbyene må sykehusene stenge ned tilbud fordi de mangler folk. Det er ikke nok folk som vil jobbe der.

Men det er ikke en naturlov at vi skal mangle folk til å jobbe i sykehusene våre.

Samtidig som sykehusene mange steder i landet stenger ned hele avdelinger på grunn av mangel på folk har de kommersielle helsetjenesten hatt en eksplosiv vekst. Folka finnes. Men rekrutteringsproblemene sykehusene har, er et resultat av at sykehusene er blitt drevet på en måte som gjør at arbeidsvilkårene mange steder er blitt uutholdelige.

Vi må kvitte oss med markedstenkninga. De folkevalgte må få hånda tilbake på rattet. Vi må igjen begynne å lytte til fagfolka.

I tjue år har sykehusene blitt drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. De har blitt systematisk underfinansiert. De ansatte har stått i et hardt effektiviseringspress og pasientene ligger inne kortere og kortere. Sykehusene skal gjøre mer på mindre plass og på kortere tid.

Etter tjue år der strikken er blitt strammet i hvert eneste budsjett, har vi møtt bristepunktet. Nå er det ikke lenger bare penger som er den største mangelvaren. Det er folk.

Fra helseministrene som har styrt skuta mens denne krisa har vokst har vi hørt det samme: Det er de ansatte som er gullet i helsetjenestene våre. Men det blir aldri mer enn ord, så lenge vi fortsetter å drive sykehusene våre som fabrikker der målet er mer aktivitet og grønne tall.

Det er til syvende og sist de ansatte og pasienten som betaler prisen. Når vi driver sykehusene uten hensyn til at folk som jobber der skal trives, ha gode dager og arbeidsvilkår til å leve med mister vi dem. Denne krisa løser vi ikke ved å spare penger ved å sentralisere og effektivisere. Det er akkurat den medisinen som har skapt den.

Nå er alle reserver beitet ned, det er ikke noe mer å effektivisere. Allikevel fortsetter helseforetakene og planlegge etter at liggetiden skal fortsette å synke og effektiviteten skal vokse i samme takt som før.

Fra Senterpartiets landsmøte kom det en tydelig erklæring på at de har kalde føtter angående kursen regjeringa holder i sykehuspolitikken.

Mange av oss har ropt dette lenge. Vi må kvitte oss med markedstenkninga. De folkevalgte må få hånda tilbake på rattet. Vi må igjen begynne å lytte til fagfolka. Vi kan ikke effektivisere oss fra beredskap og omsorg i jakta på grønne budsjettall.

Vi driver ikke sykehus for å tjene penger. Vi gjør det fordi alle skal få hjelp når de skader seg eller blir syke, uansett hva de har av penger og hvor de bor. Det er en av søylene velferdsstaten hviler på. Når den begynner å sprekke opp, er det tid for å handle.

På mandag kommer regjeringas sykehusutvalg med sine anbefalinger. Den må bære bud om en endring. Vi står ved et veiskille, skal vi ha et helsevesen for alle, eller skal vi fortsette rovdriften av de offentlige sykehusene og kjøre i full fart mot en todelt helsevesen?

Publisert hos Fri Fagbevegelse fredag 24. mars 2023