Rødt-bloggen

Sykehusene raseres mens regjeringa ser på

Som folkevalgt oppleves arbeidet med sykehuspolitikk som å stange i veggen.

Foto: Helgelandssykehuset HF.

I en kronikk på NRK Ytring oppfordret nylig sykehuslege Andres Aass-Engstrøm politikerne til å våkne opp og lytte til varslene fra de ansatte i sykehusene.

Alarmen har ringt lenge. Jeg hører den helt inn her på Stortinget, men når vi forsøker å gjøre noe glipper redskapene ut av hendene våre.

Med helseforetaksmodellen er kontrollen over sykehusene ute av de folkevalgtes styring.

Avmaktene de ansatte kjenner på, kjenner også jeg som folkevalgt på

STORTINGSREPRESENTANT: Seher Aydar er helsepolitisk talsperson i Rødt. Foto: Ihne Pedersen.

Jeg blir stadig kontaktet av frustrerte leger og sykepleier, pasienter som faller gjennom i systemet og lokalpolitikere som frykter for helseberedskapen. Men når jeg tar bekymringene deres med inn i Stortingssalen møter jeg bare ansvarsfraskrivelse.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått på talerstolen på Stortinget eller gjennom skriftlige spørsmål forsøkt å stille Ingvild Kjerkol til ansvar for kutt i sykehusene, nedbemanninger og nedleggelser av avdelinger som ofte går på tvers av vedtak i Stortinget eller klare instrukser fra Regjeringa.

Svaret er alltid det samme: «Det er helseforetakene som har sørge-for-ansvaret.»

«En ambisjon» kalte Kjerkol Stortingets vedtak da Kristiansund i fjor stengte ned fødeavdelingen til tross for et stortingsvedtak om å holde åpent og en bevilgning på 25 millioner kroner til rekruttering. Det sier mye om de folkevalgtes plass i dette systemet.

Når styret i helseforetakene gjør hodeløse kutt på tvers av både politiske instrukser og fagfolkas vurderinger er det ingen som kan gjøre noe for å stoppe dem.

Helseforetakene er autonome enheter styrt av profesjonelle styrer. De folkevalgte har ingen plass ved bordet når beslutninger om drift, kutt og lokaliteter tas. Den ene som kan gripe inn er helseministeren, men hun velger å ikke gjøre det.

Nå raseres sykehusene våre mens regjeringa står og ser på. Det kuttes i psykisk helse, til tross for et Stortingsvedtak om at ingen flere senger skal legges ned og en regjeringsinstruks om å styrke feltet.

I Nord er akuttberedskapen satt på spill til tross for Hurdalsplattformens formuleringer om å «styrke lokalt beredskap». Over hele landet er fødetilbud truet til tross for at så godt som alle politiske partier har engasjert seg i å bedre fødselsomsorgen.

Å lempe ansvaret over på godt betalte direktører kan sikkert kjennes som en lettelse.

Styrene drifter sykehusene som de har fått beskjed om å gjøre: altså etter markedsøkonomiske prinsipper der innsparing og inntjening i drift skal finansiere investeringer.

Når prisveksten spiser opp pengene og betongprisene øker, må de kutte i tilbudene til pasientene eller drive rovdrift på de ansatte.

Helseministeren slipper å stå til ansvar for det. Det er jo helseforetakenes ansvar. Politikerne leverer jo bare ambisjoner.

Avmaktene de ansatte kjenner på, kjenner også jeg som folkevalgt på. Helseforetaksmodellen har flyttet makten over fra folkevalgte og ansatte over til profesjonelle styrer.

For regjeringa er det kanskje komfortabelt. Sykehuspolitikk er fullt av upopulære avgjørelser. Å lempe ansvaret over på godt betalte direktører kan sikkert kjennes som en lettelse.

Ved å holde ansvaret for driften av sykehusene på en armlengdes avstand slipper helseministeren å stå til ansvar for kutt. Kutt som blir presset fram av at sykehusene gjennom hennes budsjetter er underfinansiert og stilles ovenfor urealistiske krav.

Det er noe grunnleggende galt med modellen, men det er også noe galt med helseministerens forståelse av sin rolle. Det er til sjuende og sist hun som har ansvaret for sykehustilbudet i landet. Nå har 20 år med helseforetaksmodell og underfinansiering ført oss inn i en sykehuskrise. Nå må politikerne ta kontrollen og ansvaret tilbake.

Publisert hos NRK Ytring tirsdag 14. november 2023