Rødt-bloggen

Strømprisene stiger mens naturen bygges ned

Vindkraftlobbyen er vår tids fossespekulanter.

MØTER MOTBØR: Åslaug Haga, leder av Fornybar Norge, møter motbør fra Sofie Marhaug. Foto: Caroline Roka/Fornybar Norge.

Jeg skal gi Åslaug Haga (BT 20. mars) rett i én ting: Norge har en stolt historie med offentlig eierskap og styring i energipolitikken. Produksjonen har kostet for både mennesker og natur, men fellesskapet har fått mye tilbake.

Det nyeste kapittelet i Norges energihistorie er imidlertid ikke like rosenrødt som Haga skal ha det til. De siste tiårenes vindkraftutbygging har foregått på helt andre premisser.

Vindkraften skiller seg ut med en overvekt av utenlandsk eierskap. Organisasjonen Tax Justice, som jobber for global skatterettsferdighet, har dokumentert at syv av de ti største eierselskapene i norsk vindkraft eies eller finansieres gjennom skatteparadis.

De peker dessuten på at vindkraften har vært unntatt grunnrenteskatt, i motsetning til både vannkraft, olje og gass. I tillegg har den hatt særlig gunstige avskrivningsregler og blitt subsidiert gjennom såkalt «grønne sertifikater».

Hva har vi fått i retur? Ikke noe særlig. Prisene stiger mens naturen bygges ned.

STORTINGSREPRESENTANT: Sofie Marhaug. Foto: Ihne Pedersen.

Fortidens energipolitikk baserte seg på en samfunnskontrakt der naturtapene tross alt skulle gi arbeidsplasser så vel som billig strøm tilbake. Med liberaliseringen av kraftpolitikken har denne kontrakten blitt brutt.

Jeg skjønner godt at Haga ønsker å fortelle en annen fortelling. Hun er vindkraftlobbyist; hun representerer de økonomiske interessene til toppene i kraftbransjen.

Den samme villedende retorikken prøvde Haga seg på i Debatten 2. februar. Da snakket hun både om «nærvind» og «andregenerasjons vindkraft».

Dette er sprøyt. Den nye vin(d)en er ikke ny. Det er gammel vin(d) på nye flasker. Eller turbiner, da. Prosjektene som nå er på trappene, skjærer tvers igjennom verdifull natur, populære turområder og reinbeiteområder.

Et godt eksempel er planene Bjerkreim kommune behandlet denne uken, til tross for at de ikke var tema i lokalvalgkampen. Der har to av tre utbyggingsplaner fått ja.

Statkraft skal sette opp turbiner på Moifjellet, som vil være synlige på lang, lang avstand. Dette er midt i hubroens rike. En liknende søknad har tidligere blitt avvist av hensyn til naturmangfoldet.

Vedtaket er etter alt å dømme irreversibelt, all den tid dagens regelverk overlater den videre behandlingen til staten – ikke kommunene.

I Finnmark foreslås nye vindkraftverk som er på kollisjonskurs med reinbeitet.

Hagas fortelling er med andre ord fri diktning. Noen vil hevde at god litteratur er sann, fordi den sier noe sant om verden. Hagas diktning er verken god eller sann. Eventyrfortellingen hennes om vindkraft er kun skrevet for å tjene økonomiske interesser.

Jeg vil derfor advare mot Hagas rødvasking av vindkraftutbyggingen. Dette er ikke det samme som da Stortinget vedtok de såkalte panikklovene i 1906. Slik sørget de folkevalgte for hjemfallsretten til den norske vannkraften, og hindret samtidig de utenlandske fossespekulantene fra å lokke bønder til å gi fra seg verdifull natur.

Vindkraftutbyggingen minner heller ikke om da politikerne vedtok «De ti oljebud» i 1971, som slo fast at også denne ressursen skulle forvaltes gjennom «nasjonal styring og kontroll», samt opprettelsen av et statlig oljeselskap.

Om noe, så er vindkraftlobbyen vår tids fossespekulanter. Rødt mener at deres spekulasjon bør ta slutt. Naturen tilhører oss. La fellesskapet skrive det siste kapittelet i fortellingen om norsk energipolitikk.

Publisert i Bergens Tidende fredag 24. mars 2023