Stressregimet i norsk skole

I disse dager er det mange spente elever som går inn i skolegården etter sommerferien. Noen for å treffe skolekameratene igjen, andre for aller første gang. Se for deg gnisten i øynene til seksåringen på første skoledag. Han som gleder seg sånn til å begynne på skolen, til alt han skal lære. Den gnisten må ikke bli erstattet av vondt i magen, nederlag og manglende mestring.

Men Ungdata, som ble publisert denne uka, viser at stadig flere elever har negative opplevelser knyttet til skolen. Siden 2015 har andelen som trives på skolen blitt redusert med seks prosentpoeng og i årets undersøkelse gir 14 prosent uttrykk for at de mistrives på skolen. Over halvparten av barn og unge blir ofte eller svært ofte stresset av skolearbeidet. Tygg litt på den. Over halvparten. Slik kan vi ikke ha det. Barn skal kjenne lærelyst, mestring og glede. Ikke prestasjonsangst, stress og umulige krav.

Stress oppstår når en person opplever å ikke ha kapasitet til å møte krav og forventninger fra omgivelsene. For mange barn er det altså slik skolen oppleves. I Klassekampen (08.08.22) kan man lese om en økende trend hvor private aktører selger inn kurs i mindfulness og stressreduserende programmer til skolene. Beskjeden er: Det er barnet selv som må lære seg å håndtere stresset. Men stressreaksjoner oppstår ikke uavhengig av omgivelsene. Skal skolen være til barnets beste og for læringen deres så må vi ta tak i det som skaper stresset.

Med den forrige læreplanen, Kunnskapsløftet, kom det mer telling, kartlegging og rapportering inn i skolen. Å skaffe sammenlignbare data, ofte gjennom testing og måling, har vært løftet fram av politikere og skoleeiere som viktig i arbeidet med å fremme kvalitet og læring i skole og barnehage.

Testene har etter hvert blitt mange. Nasjonale prøver, obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver, elevundersøkelsen, læringsstøttende prøver, karakterstøttende prøver, PISA, PIRLS, TIMSS, smilefjeskartlegging, overgangsprøver og ulike former for ukesluttprøver er bare noe av det en elev skal gjennom. Mange kommuner har også utarbeidet egne prøver, som «Oslo-prøvene». Ungdata kan gi noen svar på hvordan dette oppleves for de unge som til stadighet blir utsatt for stresset som testene medfører.

Mantraet fra høyresiden har vært at bare man stiller høye nok krav så vil elevene få den beste læringen. Men resultatet kan være det stikk motsatte. Barn som er stresset eller som utvikler psykiske helseplager er ikke i stand til å nyttiggjøre seg av undervisningen på en god måte. De er lite tilgjengelige for læring.

Når man er stressa sender kroppen ut stresshormonet kortisol. Høye nivåer av kortisol over tid kan blant annet føre til lav konsentrasjon, vansker med oppmerksomhet, konstant bekymring og flakkende tanker.

Stress skader altså viktige funksjoner for at et barn skal lære. Hvis skolen i økende grad ikke bare bidrar, men forårsaker stresset, må vi stille spørsmålet om hvem dette er godt for. For barna? Eller kanskje først og fremst for skoledirektører og politikere slik at de kan sole seg i glansen av gode resultater?

Kartlegging er nødvendig, Ved å bruke ulike kartleggingsverktøy får lærerne bedre kjennskap til elevens styrker og utfordringer, slik at undervisningen i enda større grad kan tilpasses elevens behov. Men det er i undervisningen, og gjennom direkte oppfølging, den viktigste kartleggingen gjøres.

«Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø», heter det i læreplanverkets overordnede del. Lærerens faglige skjønn må derfor være tungtveiende i avgjørelsen av hvilke tester som er nødvendige, og riktige, verktøy for å fremme best mulig læring hos ungene.

Derfor er det positivt at regjeringen i vår satte ned et utvalg som skal gjennomgå bruken av prøver og krav til rapportering og dokumentasjon i skolen. I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at utvalget skal ta sikte på å redusere omfanget av tester og prøver i skolen.

Ikke bare omfanget bør være gjenstand for evaluering. De nasjonale prøvene og PISA-undersøkelsene er et grelt eksempel på hvordan resultatene har blitt brukt i det politiske spillet for å sikre velgere. Både omfanget av kartlegginger, og måten de gjennomføres på, gir grunn til å spørre om testene er viktigst for å fremme best mulig læring hos barna, eller tvert imot for å fremme best mulige målinger for politikere og skoleeiere.

Rødt mener at alle faktorer som bidrar til at det går prestisje i måling, testing og rangering må fjernes. Det er når det går prestisje i tallene at målingen tar styringen og målstyring forfaller til måle-styring. Resultatet blir et resultatorientert maskineri som står i fare for å valse over hensynet til hva som er best for det enkelte barnet og dets læring på lang sikt.

Det ensidige fokuset på ferdigheter som kan måles og tester har fortrengt praktisk kompetanse og praktisk læring i hele utdanningssystemet, og fra første stund barna går inn i skolegården. Vi må ha en allsidig opplæring som ikke kun dreier seg om terping av målbare ferdigheter. Av hensyn til barnas beste for læring.

I følge Barnekonvensjonen skal barnets stemme og synspunkter blir hørt og vektlagt. Det er på tide at vi lytter, og tar tak i stressregimet som forårsaker stresset, ikke sette barn til å drive med «mindfulness».

En forkortet versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 19.august 2022.