Støres valg

Vi har alle vært der. Lovt to ting, og etterpå havnet i en skvis når vi ikke klarer å holde begge løftene samtidig.

Det er ubehagelig, men en del av livet å havne i dilemmaklemma, det er i sånne situasjoner man virkelig finner ut hva som er viktig. Noen vil til og med mene at disse valgene definerer deg som person. Hvilket løfte holder du helligst, og hvem kan du tåle å skuffe. Ungen din eller venninna di, sjefen eller bestemor? Akkurat nå står Støre og Vedum i en sånn klemme, og vi venter i spenning med å se hvor hjertet deres egentlig ligger.

Det handler om skatt, så klart. Før valget lovte Støre å ikke øke skatten som selskaper betaler på overskuddene sine, selskapsskatten. Han lovte å ikke innføre en skatt på arv, og at deler av kuttene i formuesskatten skulle videreføres. I rene tall innebærer løftet å frede 80 prosent av de borgerlige skattekuttene på 36 milliarder kroner, tvangstrøya de ga seg selv var å maks øke skattenivået med syv milliarder kroner.

Slike skatteløfter har Arbeiderpartiet gitt før, så det var ikke noe arbeidsuhell da det havnet på forsiden av alle avisene i valgkampen i fjor. Samtidig lovte han å få ned forskjellene, og at det skulle bli vanlige folks tur. Han lovte å styrke velferden, levere en tannhelsereform, øke pensjonene og gi mer penger til sykehusene, kommunene, fastlegeordninga, heltidsreform og mye mer.

Men nå er Støre i en skvis. Mesteparten av handlingsrommet innenfor skatteløftet ble brukt opp allerede i årets statsbudsjett, og finansierer tiltak som er viktige nok i seg selv men som langt fra leverer på valgløftene om en ny kurs for landet. Samtidig går verdensøkonomien gjennom en inflasjonskrise som gjør at Finansdepartementet tar fram sin strengeste pekefinger når de ber regjeringa redusere oljepengebruken i neste års statsbudsjett.

Flere land i Europa diskuterer å øke selskapsskatten

Så hva gjør Støre i høstens store dilemmaklemme? Å trosse oljepengerådet er helt uaktuelt, forståelig nok. Men det er ikke det samme som at rommet for å bruke penger på fellesskapet har forsvunnet. Så lenge økte utgifter over statsbudsjettet finansieres med økte skatter er det en omfordeling, og øker ikke «presset i økonomien».

Dersom målet fortsatt er å få ned forskjellene og gjøre hverdagen bedre for vanlige folk er det bare seg selv og sin egen skattetvangstrøye Støre møter i døra. Når regjeringa prøver å snakke ned forventningene og påstår at de «ikke har råd», er det i realiteten å ta et valg. Da setter de skatteløftet over løftet de ga til folk flest. Det er ikke et ikke-valg, det er et aktivt valg.

Det har også Arbeiderparti-topp og fagforeningshøvding Jørn Eggum forstått. Han vil at regjeringa skal velge motsatt, si opp skatteforliket og holde løftet til arbeidsfolk landet over. Han påpeker at priskrisa på mat og strøm rammer folk hardt, og at verden ser annerledes ut nå enn da Støre ga sitt skatteløfte. Behovene for omfordeling er større, samtidig som mulighetene til å bruke av oljefondet er mindre. Da spør han retorisk «har skatteløftet en høyere verdi enn å bryte andre løfter?»

Dette spørsmålet setter fingeren på det vanskelige, og jeg håper ikke svaret er ja. Flere land i Europa diskuterer å øke selskapsskatten, for å dekke «koronaregninga» eller for å finansiere tiltak mot priskrisa. Det er et logisk sted å starte hvis man først skal bryte skatteløftet. Selskaper som går med overskudd er de som har klart seg godt gjennom krisene, de som ikke er trua av konkurs og som har råd til å bidra mer.

Så hvem tåler Støre å skuffe? Folk flest eller aksjonærene i selskaper med solide overskudd?

Publisert i Klassekampen mandag 29. august 2022