Stem nei til vindkraft

Denne uken slapp regjeringen en elektrisk bombe. Trekløveret Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Terje Aasland startet årets valgkamp med å fortelle velgerne i Nord-Norge at de skal teppelegge landsdelen med vindkraft.

De brukte riktignok ikke akkurat de ordene, men dette var den underliggende beskjeden på pressekonferansen: Melkøya skal elektrifiseres, koste hva det koste vil. Det finnes ikke nok kraft til å gjennomføre dette per dags dato, men kraften og nettet kan og må bygges ut.

Alle skjønner at det er vindkraft regjeringen vil ha mer av – både til lands og til havs. De skal dessuten gi konsesjonsprosessene i Nord-Norge prioritet, ettersom regjeringens beslutning om elektrifisering vil styre landsdelen mot kraftunderskudd og skyhøye strømpriser.

Vi håper ikke myndighetene lever i den villfarelsen at de tror Nord-Norge har mindre verdifull natur enn andre landsdeler, selv om opplegget de nå legger opp til tyder på det motsatte.

Så kaller ministrene elektrifiseringen av Melkøya for «det største enkeltstående klimatiltaket besluttet av en norsk regjering», samtidig som de argumenterer for at tiltaket vil forlenge anleggets levetid.

Det går ikke an å mene disse to tingene samtidig.

Alle skjønner at økt produksjon av fossil energi ikke kan regnes som Norges største klimatiltak. De fleste har også skjønt at elektrifiseringen av norsk olje og gass først og fremst flytter utslipp fra Norge til utlandet.

At dette liksom ser bra ut på Norges eget klimaregnskap har fint lite å si for den globale atmosfæren. Prisen for Norges grønnvasking må naturen betale i form av økt utbygging av vindkraft og kraftlinjer.

Vanligvis snakker norske politikere om at prinsippet «forurenser betaler» skal gjelde i klimapolitikken. For Equinor er det annerledes. Nå skal fellesskapet betale for selskapets utslipp i form av massiv kraftutbygging og skyhøye strømpriser. Det er urettferdig. Equinor burde tatt kostnaden i form av karbonfangst og -lagring.

Olje- og energiminister Terje Aasland har, tro det eller ei, en gang sagt noe klokt om vindkraft: «Vi kan ikke ha statlig diktatur». Her er det er verdt å minne om at det finnes mange måter å være diktator på.

Regjeringens elektrifisering av Melkøya gir egentlig ikke kommunene noe valg. De utsettes for et utilbørlig press. Aasland kunne like gjerne sagt «I’ll make you an offer you can’t refuse»: Bygg ut og bygg ned, eller slukk lyset i lampen!

Regjeringens elektrifisering av Melkøya gir egentlig ikke kommunene noe valg. De utsettes for et utilbørlig press.

Regjeringens opptreden er ikke annet enn bøllete. Den overkjører protester i Nord-Norge og vedtak fra Senterpartiets landsmøte, så vel som stortingsflertallets vedtak om å gi en skikkelig vurdering av karbonfangst og -lagring som alternativ til elektrifisering.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber med dette om et Fosen 2.0. Regjeringen har fortsatt ikke ryddet opp i det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen. Departementet lar saken skure mens den politiske ledelsen nå bereder grunnen for nye arealkonflikter som kommer til å bryte med reindriftsamenes menneskerettigheter.

Dette er en varslet katastrofe, og vitner om at regjeringspartiene overhodet ikke tar Høyesteretts Fosen-dom på alvor.

Den gode nyheten er at det går an å si nei til vindkraft lokalt. Regjeringen lytter ikke til advarsler fra sin bedre halvdel, det vil si Senterpartiets partidemokrati. I stedet bruker de rå makt, ovenfra og ned.

Men det finnes altså en motstrategi som vi herved vil oppfordre til: Kommunene i Nord-Norge, og i resten av landet, kan si nei til vindkraftutbyggingene som nå vil bli forsøkt tredd over hodene på dem. Dette vil sette regjeringen i en skikkelig knipe, og kunne presse dem til å endre dagens kurs mot kraftstupet.

Vi i Rødt håper at lokaldemokratiet i Nord-Norge forteller Aasland og kompani at nei; staten får ikke være diktator i kommunene. Elektrifiseringen av Melkøya vil ikke være fysisk mulig om kommunene sier nei til vindkraft.

Derfor bør lokalvalget bli et valg mot vindkraft – både på land og til havs.

Skrevet av Marie Sneve Martinussen, leder i Rødt og Sofie Marhaug, energi- og miljøpolitisk talsperson i Rødt.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 15. august 2023