Spar oss for laksemilliardærenes tårer

Onsdag og torsdag la laksegigantene Salmar, Mowi og Lerøy frem sine resultater for andre kvartal. Eierne deres fikk utbetalt mange milliarder kroner i utbytte i perioden.

Virkeligheten er derfor langt fra vrangforestillingene laksebaronene har presentert oss. De har påstått at lakseskatten vil legge kysten øde, føre til tusenvis av tapte arbeidsplasser og at investeringene stanser opp. Og de har prøvd å utpresse de folkevalgte ved å permittere ansatte og fryse investeringer, men nå er det åpenbart for alle at dette kun handler om kynisk interessekamp fra den økonomiske eliten. Det er fullt mulig å drive lønnsom fiskeoppdrett selv om vi har innført lakseskatten.

Laksemilliardene havner hos noen av landets rikeste menn. Største eier i Mowi er John Fredriksen, god for vanvittige 124 milliarder kroner. Møgster-familien bak Lerøy har formue på nesten 12 milliarder kroner, og Witzøe i Salmar er verdt 50 milliarder kroner.

Rett før resultatfremleggingen ble det slått opp i landets største aviser at Witzøe truet med å flytte til et skatteparadis på grunn av skattene i Norge. Virkelighetsoppfatningen er fjern.

Mange vanlige folk sliter nå på grunn av de høye prisene i butikken, blant annet på laks. Dette viser at vi har en forskjellskrise, og selv om det er de på toppen som syter mest er det ikke dem det er synd på.

Witzøes og Salmars rikdom er bygd på norske naturressurser og kompetansen til mange tusen norske arbeidstakere. Vi må stenge mulighetene for at Witzøe kan ta med seg milliardene til Sveits uten å legge igjen en klekkelig andel til det norske felleskapet.

Norge bør aldri konkurrere med skatteparadiser som Sveits med å ha lavest mulig skatter. I stedet bør vi innføre exit-skatt, formuesskatt på norske statsborgere i utlandet og tette hullene i skattesystemet for å gjøre skatteflukt umulig.

Lakseprisene ut til forbrukerne har steget med 50 prosent de siste tre årene. Dersom laksemilliardærene vil betale mindre skatt, kan de kutte prisene og overskuddet. Det de driver med nå er griskflasjon.

Rødt sikret flertallet for å innføre den historiske lakseskatten, og det er viktig at mer av superprofitten fremover vil havne hos fellesskapet. Samtidig bør det nevnes at lakselobbyen klarte å presse ned skatteprosenten til 25 prosent, fra 35 prosent som regjeringen først foreslo. Laksemilliardærene har også fått innført en rabatt i formuesskatten.

Demokratiet har talt, men likevel nekter laksemilliardærene å godta resultatet. Mowi og Witzøe sier at de vil gå til retten for å stanse lakseskatten. De mener at bunnfradraget som skjermer mindre aktører er ulovlig.

De eier virkelig frekkhetens nådegave. Å saksøke staten for å skjerme små aktører er ingenting annet enn knallhard interessekamp fra noen av Norges, og verdens, rikeste mennesker.

Dette er en del av et mønster. Laksemilliardærene har brukt alle triks i boka for å trenere, forvirre og avspore debatten om en rettferdig grunnrenteskatt på havbruk. Selv den veldig moderate vedtatte modellen, ble tydeligvis for sterk kost for de som har lyst på hele kaka for seg selv.

Mowi argumenterer med at lakseskatten vil ramme utenlandske investorer. Opportunismen er åpenbar. Når man kritiserer formuesskatten er problemet at utenlandske eiere ikke betaler, mens nå er tydeligvis problemet at de skal gjøre det. For eksempel beskylder investor Jan Petter Sissener regjeringen for å ønske at flere utlendinger skal eie Norge fordi formuesskatten har blitt skjerpet. Det fremstår som at den økonomiske eliten skyver norsk eierskap foran seg når de egentlig bare vil kutte skatten.

For Rødt har det vært viktig at også utenlandsk kapital må betale inn sin del av grunnrenta, det Mowi argumenterer for her er i praksis at små aktører skal måtte betale mens store multinasjonale selskaper skal slippe billigere unna. Mowi er en motsatt Robin Hood.