Sommeren er den mørkeste tida på året

15. juli var det ti år siden mamma døde. Hun døde ingen heroisk død etter lang sykdomsperiode, med sine nærmeste rundt seg og med fred i hjertet. Mamma døde på den mest ensomme og fortvilte måten mennesker kan, hun valgte å ta sitt eget. Mens jeg og faren min desperate lette etter henne i sommernatten, tok livet hennes en brutal slutt. Ingen var sammen med henne, hun hadde ikke lenger et håp om at livet kunne bli bedre, hun så ingen utvei.

Mamma hadde vært syk lenge, kanskje hele livet, men velfungerende fram til hun ble hardt trafikkskadet da jeg var ti år gammel. I løpet av noen sekunder ble det livet hun hadde levd revet fra henne, hun fikk et liv i sterke smerter, utenfor arbeidslivet som hadde vært hennes arena for vekst og bekreftelse. Mamma fikk altfor mange dager til å tenke og gruble, til å kjenne på hvordan utenforskapet vokser når man ikke er en del av arbeidslivet.

Fra å være en aktiv fagperson, politisk engasjert samfunnsperson og aktør i nærmiljøet ble hun over tiår mer hjemme, stillere, mer i sitt eget.

Historien om mammas sykdom og brutale død er historien om nedbygging av psykiatrien

Historien om mammas sykdom og brutale død er historien om nedbygging av psykiatrien. Da vi skjønte at hun trengte hjelp var fortsatt tilbudet tålelig greit. Jeg var gravid med mitt første barn da hun ble lagt inn, og som en del av behandlingen sydde hun en julekalender til han. Mamma bakte pepperkaker, det var jo desember, og startet på en strikkegenser til den lille gutten som skulle komme. Vi trodde vel alle at dette var en krise og det så lysere ut, men dessverre tok vi feil. Og for hver gang mamma ble lagt inn var tilbudet stadig dårligere. På tre år gikk det fra å ha aktivitører som jobbet for å finne igjen livsgleden til at det ikke var nattevakter nok og pårørende måtte ta jobben med å sitte sammen med henne når hun var urolig før man selv gikk på jobb.

Lista over medisiner ble stadig lengre, mamma forsvant foran øynene mine.

Så var sommeren her, og den skulle tilbringes på Lillehammer. Jeg har tusen ganger tatt opp og sett på bildet jeg la ut på Facebook før vi dro. Bildet er av datterens bitte, lille solhatt med teksten «en optimistisk solhatt blir med til Lillehammer».

Mamma var nesten sitt gamle jeg den første dagen. Deltok i samtaler rundt middagen, spurte om ungene, hadde forberedt seg på at vi kom. Det gjorde meg utrolig glad, i ettertid har jeg skjønt at det burde ha gjort meg redd. Det er mange fortellinger om at mennesker som tar sitt eget liv fremstår friskere og gladere rett før de dør.

Så smalt alt. Mamma døde, jeg hadde to små barn å ta vare på i en situasjon hvor jeg måtte instruere beina om å fortsette å være oppreist. Heldigvis hadde foreldrene mine bodd lenge i byen, heldigvis hadde de gode venner som stilte opp, som kom med mat, hjalp til med ungene og snakket med oss fem som satt igjen med tusen spørsmål.

Det offentlige sviktet derimot. Å miste noen brutalt og plutselig vil for de aller fleste være en krise, men det var lite hjelp å få av kommunen, både akutt og i ettertid.

Jeg har mistet mammaen min, men hennes måte å dø på kompliserte sorgen ekstremt. Selvmord kompliserer. Jeg har opplevd at naboer gikk inn når jeg kom ut, folk har kryssa gata eller det har blitt ubehagelig stille i rommet når jeg har nevnt mamma. Å være etterlatt er en rar og tidvis vanskelig posisjon.

Selvmord, er til tross for at mange er berørt av det, ganske tabubelagt i samfunnet. Psykisk helse er stadig sett på som noe annet enn fysisk helse, sjøl om det burde vært likestilt. Forebyggende arbeid prioriteres i altfor liten grad, etterlatte ivaretas utelukkende av frivillige organisasjoner og private nettverk. Psykiatrien bygges ned og alt, altfor mange velger å avslutte sitt eget liv.

I år er det ti år siden mamma døde. På disse ti årene fortsatte livet mitt, heldigvis. De ti årene rommer nesten hele livet til barna mine, hverdagsutfordringer og gode minner, men de rommer også sorg og sinne. Sorg over alle de små og store dagene i livet hun ikke er der, og sinne over at det ikke hadde trengt å være sånn. Kanskje ville jeg hatt en mamma også i dag om hun hadde fått den hjelpen hun trengte? Det vet jeg ikke, men det tror jeg og det gjør meg rasende. Rasende over alle instansene som svikta, som skjøv ansvaret over på oss i familien og som på ingen måte støttet oss da hun døde. Rasende over at økonomiske hensyn førte til kutt i noe så sårbart som psykiatri, kutt som rammer de svakeste i samfunnet. Rasende over manglende beredskap i fellesferien som førte til at kommunen brukte lang tid på å reagere og hjelpen kom for sent. Vi kan ikke akseptere at det er sånn, vi kan ikke fortsette å miste til selvmord.

I år er det ti år siden mamma døde, noen ganger føles det som det var i går.

Publisert på tronderdebatt.no torsdag 3. august 2023