Rødt-bloggen

Solbergs skinnfell

Høyre går hardt ut mot regjeringa, men deres egne forslag er så puslete at man kan tro de har glemt gangetabellen.

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / CC BY-NC 2.0.jpg

Hvor mange ganger må Erna Solberg gå opp som en bjørn og ned som en skinnfell før media og folk flest lærer seg at Høyres økonomiske politikk mangler både skjelett og innmat? Det er et rimelig spørsmål etter et år der Høyre gang på gang blåser seg opp i voldsom kritikk over regjeringas, og Rødts, økonomiske politikk, for deretter å legge på bordet noe så puslete at man kan tro de har glemt gangetabellen.

Det starta med «tidenes skattesjokk» i fjor høst. Høyre tordnet over at regjeringen «overgår Rødt i skattepolitikken» og bidro til krigstyper som ga inntrykk av at Støre var den nye Che Guevara. Folk spontanflykta i Sveits i sjokk. Men da kritikken skulle fylles med innhold beholdt Høyre 36 av de 45 ekstra skattemilliardene i sitt eget budsjettforslag. Skulle man brukt Høyres fordummende måte å måle skattepolitikken på, er de selv på høyde med Rødt!

Men slik er det ikke, mesteparten av skatteøkningene handlet om å flytte penger fra en kraftbransje med vanvittige overskudd til statsbudsjettet og strømstøtteordning. Det var så klart Høyre ikke imot. De kritiserte totalsummen med enorm pondus, men var enig i 80 prosent av innholdet.

Så var det lakseskatten. Høyre var imot! Eller, de bedyret gang på gang at de som tjener på fellesskapets ressurser skal bidra, men bare ikke på denne måten. Hvilken måte hadde Høyrikke svar på. De gikk fra studio til studio med sin kritikk av regjeringas modell, uten å svare konkret på hva deres alternativ var. Det var som en vandrende workshop på Steinerskolen, der løse ideer om nye skattemodeller som rekende på ei selvspikka fjøl. Alle med to ører kunne høre at de drev på med avsporing og trenering, i desperat kamp på vegne av kapitalkreftene for å skape så mye kollektiv forvirring om færøyske metoder at hele saken ble utsatt.

STORTINGSREPRESENTANT: Marie Sneve Martinussen. Foto: Ihne Pedersen.

Hver gang en politiker stempler andres politikk som ‘uansvarlig’, bør du spisse øra

Det toppa seg med oljepengebruken i revidert nasjonalbudsjett. Høyres egenmekka «økonomisk uansvarlig»-barometer eksploderte da det ble kjent at regjeringa økte oljepengebruken med 56 milliarder for å kompensere for økte priser. Dette kom til å øke renta! Svekke krona! Kjøre bedrifter konkurs! De syv landeplager! De gikk i spinn nede på Høyres hus.

Men da de endelig la sitt eget forslag på bordet hadde de kopierte 91 prosent av den øke oljepengebruken. Nok en gang var det mye luft og lite innhold.

Sannheten er at økonomisk politikk ikke er et faglig spørsmål som kan måles på en «ansvarlighetsskala». Det er interessekamp. Og hver gang en politiker stempler andres politikk som «uansvarlig», bør du spisse øra og finne fram den kritiske sansen. Det kommer du til å trenge framover.

Mest sannsynlig kommer renta til å øke, krona forbli svak og inflasjonen høy ei stund til, litt uansett hvilken økonomisk politikk som føres her hjemme, fordi hovedårsakene kommer utenfra.

Og selv om det ikke finnes ett eneste bevis på at Høyres økonomiske politikk ville gitt et annet resultat, kommer de til å gjenta talepunktene: Skattesjokk og oljepengebruk har skylda. Det blir ikke mer sant av at det sies mange ganger.

Det som ér sant er at forskjellene øker, og at vi har råd og mulighet til å gjøre noe med det. De samme prisene som gjør noen fattigere gjør andre rikere. For å parafrasere: «Vi har 99 problemer, men penger er egentlig ikke ett av dem».

Når Solberg kan si at eierskapsbeskatningen er doblet på to år, sier det mest om hvor langt ned hun selv kutta. Selskaps- og eierskapsbeskatningen er fortsatt lavere enn i 2013, og de én prosent rikeste betaler fortsatt mindre skatt per krone de tjener enn det sykepleiere og rørleggere gjør. Der har du løsningen på de fleste av våre 99 problemer.

Publisert i Klassekampen fredag 16. juni 2023