Skal du ha bank?

På bankfilialen hjemme i Kirkenes, som for lengst er nedlagt, hadde de en maskin som kunne telle penger. Etter endt dugnadsvakt på bingoen på samfunnshuset gikk vi dit med en pose penger, helte den i maskinen og fikk kvittering ut. Å stå der og se folk helle pose etter pose med penger i maskinen fikk meg til å tenke det åpenbare: Bankene må være de rikeste i verden. Så ble jeg eldre og lærte at bankene ikke egentlig eier alle pengene selv. Nå har jeg blitt skikkelig gammel og skjønner at bank er skammelig god butikk. Rentesjokket den siste tiden har gjort bankene enda rikere, og forskjellskrisa enda verre enn nødvendig.

Parallelt med Norges Banks hyppige rentehevinger de siste årene, har bankene i snitt økt utlånsrenta med ett prosentpoeng mer enn de har økt renta på bankinnskudd. Bare det ene prosentpoenget utgjør 16 milliarder kroner i ekstra profitt for bankene. Sist økte DNB – en av verstingene i denne sammenhengen – utlånsrenta med 0,5 prosentpoeng, men innskuddsrenta bare med 0,3 prosentpoeng. Slikt blir det klingende mynt i kassa av.

Norske banker hadde i første kvartal i år netto renteinntekter – marginen mellom renta de krever på å låne ut penger og renta de betaler på folks innskudd – på 31 milliarder kroner. Det var ny rekord med god, vel, margin. I fjor gikk norske banker med 77 milliarder kroner i overskudd, over 20 milliarder kroner mer enn i 2017. Finanstilsynet har påpekt at «gruppen av de store bankene har vist særlig stor bedring i lønnsomhet de siste to årene.»

Hadde bankene blitt tvunget til å oppgi sine rentebetingelser, så ville nok flere innsett at de ble flådd

Da jeg før sommeren spurte finansminister Vedum om han var bekymret for den tilnærmede monopolsituasjonen i bankmarkedet og om han ville gjøre noe med det, var svaret bare kjekt at han hadde «tro på konkurranse». Også Forbrukerrådet og andre eksperter framhever at vi som kunder har vår del av ansvaret, fordi vi ikke bruker vår forbrukermakt. De færreste har sikkert sjekka innskuddsrenta si (og mange har jo tømt sparekontoen for lengst uansett). Under ti prosent av oss bytter bank hvert år, og denne latskapen bidrar til at bankene kan være rimelig sikre på at vi som kunder nøyer oss med å banne stille inni oss når den månedlige låneinnbetalingen fyker ut av kontoen. Og det er klart – hadde det vært like lett å bytte bank som det er å bytte mobiloperatør, så tror jeg flere hadde gjort det. Og hadde bankene blitt tvunget til å oppgi flere detaljer om sine faktiske rentebetingelser, så ville nok flere innsett at de ble flådd.

Men å etterlyse «mer konkurranse» i det private bankmarkedet er bare en del av løsningen, det trengs også mer strukturelle grep. For meg er det i alle fall vanskelig å forstå hvorfor vi over tid har overlatt en stadig større del av dette «markedet» til noen få private storbanker, som egentlig er en sentral del av samfunnets infrastruktur.

Noen unntak finnes. Offentlige ansatte har tilgang på lån gjennom Statens Pensjonskasse. Husbanken ga i fjor startlån til åtte tusen lavinntektsfamilier. Bra det, men banken er i dag langt fra å ha den samfunnsbyggende funksjonen de hadde fram til årtusenskiftet.

Jeg tror alle skjønner at det må koste noe å låne penger for å kjøpe bolig. Men hvorfor kan ikke enhver låne penger til en profittfri pris av en statlig bank, som samtidig tilbyr en innskuddsrente som holder tritt med styringsrenta? Hvis et slikt bankalternativ fantes, ville makta til de private bankene blitt redusert radikalt.

I Sverige har Vedums kollega nylig ringt bankene for å kjefte. Vedum burde nok gjøre det samme. For å få dem til å høre ordentlig etter, kan han samtidig minne dem om at det finnes alternativer til dagens system.