Sex-nekt i oktober?

Med tiltagende fødselsrier, fostervann og en unge på vei ut får de beskjed om at fødeavdelinga holder sommerstengt, så «vennligst benytt et annet sykehus». For selv om Norge aldri har vært rikere som nasjon enn vi er akkurat nå, har vi ikke råd til det vi hadde råd til før. Helseforetakene stenger stadig flere fødeavdelinger om sommeren, midt i det som er høysesong for fødsler.

Om det skyldes barnehageopptak, biologi eller at det frister mer å krype nærmere hverandre når høsten kommer vet jeg ikke. Men når juli er måneden flest barn kommer til verden er det galskap å behandle fødestuene som et hvilket som helst kontor der fraværsassistenten kan settes på og lyset slukkes i fellesferien.

Det er Gjøvik som holder den tvilsomme rekorden i lengst sommerstenging, i hele ni uker blir alle fødende sendt til Lillehammer. Der har de akkurat like mange fødestuer som før, men 120 flere fødende å ta hånd om. Et par kontorer er midlertidig omgjort til pasientrom, men de har ikke dusj og er ikke mange nok til den økte belastninga. Jordmødre og barnepleiere fra Gjøvik pendler til jobb på et ukjent sykehus, men summen av ressursene er mindre enn resten av året. Det må de også være hvis det i det hele tatt skal ha noen økonomisk effekt å flytte fødende.

Rødt har spurt helseminister Bent Høie om de mange sommerstengte fødeavdelingene er forsvarlig for mor og barn. Han svarer betryggende at ja, dette er faglig forsvarlig. Men som en jordmor på Gjøvik sa til meg, «jo, vi får det til og det går bra, men hva er egentlig bra nok i fødselsomsorgen?»

For er kravet at mor og barn overlever fødselen? Eller er det å gi god og trygg oppfølging før, under og etter en fødsel? Å ha tid til å støtte og hjelpe den fødende, til å følge opp amming, gulsot og vektoppgang for den lille? Og hva med belastningen på fagfolkene som må yte enda mer, løpe enda fortere og slukke branner? Og på helsestasjonene og fastlegene som må ta imot barselskvinner når de må ut av sykehuset for å gjøre plass til de som står på trappa og tripper.

Jeg har aldri født et barn. Men jeg bærer på ett, og er det noe jeg har fått med meg så er det at en fødsel ikke bare er det som pågår i 12, 40 eller 70 timer. Det er noe som er tilstede helt fra det øyeblikket du vet du er gravid og ønsker å bære fram barnet.

Fra det øyeblikket vet du at det som vokser inni deg en gang skal ut, og du trenger ikke ha helseutdanning for å skjønne at det kan by på anatomiske utfordringer. At det sender kroppen din inn i en unntakstilstand som er det farligste du kommer til å gjennomgå i livet. I en sånn situasjon er tryggheten og fellesskapet avgjørende, du vet at tusenvis av kvinner og fagfolk før deg har kjempet fram og bygd opp en fødselsomsorg som tar vare på deg. Det er denne vissheten sommerstegninga rokker ved, og som har gitt grobunn til den massive bunadsgeriljaen landet rundt.

Når regjeringen nå fører en helsepolitikk som setter tryggheten til gravide, fødende og kvinner i barsel i spill er det en trussel mot mange fler enn de 1000 kvinnene som får svekket fødetilbud denne sommeren. For hva skal vi tenke om et samfunn som blir rikere og rikere, men likevel kutter og sparer i det som angår kvinners helse? Grunnleggende sett handler det om en nedvurdering av det arbeidet kvinner gjør, både i arbeidslivet hvor vi fortsatt tjener mindre enn menn, og i fødesenga der vi sørger for de nye skattebetalerne statsminister Erna Solberg ønsker seg.

Egentlig burde regjeringen ta konsekvensen av sin egen politikk og lærdommene fra seksualundervisninga på ungdomsskolen, og innføre puleforbud i oktober så lenge de ikke klarer å holde fødeavdelingene åpne i juli.

Publisert på vg.no 11. juli 2019