Ser de ikke det samme som vi ser?

Har de ikke internett i Danmark? Eller Finland? Eller Sverige? Eller Island? Ser de ikke de samme bildene som vi ser, teller de ikke de samme barnelikene som vi teller? Har de ikke ryggrad?

Med mindre det er noe grunnleggende feil med min forståelse av hvordan internett fungerer, så er det kun det siste spørsmålet vi kan svare «nei» på. For de ser det samme, hører det samme og vet det samme. Likevel velger myndighetene i våre naboland å ikke støtte kravet som ethvert menneske burde støtte – våpenhvile og umiddelbar stans i bombinga av Gaza.

At «alt er lov i krig og kjærlighet», høres romantisk ut, men det er både faktisk og moralsk feil. For å hoppe helt bukk over kjærligheten, så finnes det regler i krig. I en verden av totalt kaos og motstridende interesser har man klart å lage noen minstemål for hva som er lov og ikke lov i krig.

Å sperre sivile inne , bombe og drepe dem i tusentalls er brudd på folkeretten. Å sulte dem, stanse humanitær hjelp og tvangsfordrive dem er brudd på folkeretten. Å stoppe vann- og strømforsyninger slik at barn må drikke saltvann fordi renseanleggene ikke fungerer, er brudd på folkeretten. Å be dem evakuere sørover, til påstått trygghet, for deretter å bombe dem der de har flyktet, er brudd på folkeretten. Det er brudd på krigens folkerett, menneskerettighetene og enhver forstand, som må få konsekvenser og stanses umiddelbart.

Internasjonale spilleregler fungerer bare hvis det har en kostnad å bryte dem

Likevel er det stille fra våre nordiske venner. Eller «avholdende» som det heter når land voterer over resolusjoner i FN, slik de gjorde i generalforsamlingen for ei uke siden da 120 land sikret flertall for et krav om umiddelbar, varig og vedvarende humanitær våpenhvile.

Den fattige trøsten de prøver å gjemme seg bak er at de i det minste ikke stemte mot, at de er «nøytrale». Men man kan ikke stille seg avholdende til en pågående massakre, den som tier samtykker.

Det vet både Israel og våre vestlige allierte godt. At intet land er en øy i politisk forstand, og internasjonale spilleregler som krigens folkerett fungerer bare hvis det har en kostnad å bryte dem. En kostnad i form av fordømmelse, handelsboikott, investeringsstopp, våpenembargo og at de ansvarlige krigsforbryterne etterforskes og straffes.

Når man ikke engang er villig til å kreve våpenhvile på Gaza, gir man Israel ryggen fri til å fortsette sine krigsforbrytelser, dag for dag, time for time. For selv om det er et flertall av land som støttet kravet, vet vi altfor godt at makt ikke er jevnt fordelt. Blant de 14 landene som stemte mot og de 45 som stemte avholdende finner vi de rike og mektige, i økonomisk og militær forstand. Og effekten er det samme, om det er en aktivt hjelpende hånd som stemmer mot, slik som USA, eller en stilltiende beskyttende hånd, som våre naboland. Sammen gir de grønt lys og ryggdekning til at de massive overgrepene mot det palestinske folk kan fortsette. Det er ikke til å holde ut. Det er den nordiske skammen.

Denne uka har de nordiske lederne vært samlet i Oslo, og utenfor Stortinget har det svenske, danske, finske og islandske flagget vært heist. Men feiringa av nordisk samhold kommer med en kraftig usmak, derfor må vi gi en tydelig beskjed til våre naboland. Den beskjeden fikk de med seg. For da Nordisk råd holdt debatt i stortingssalen tirsdag, var det et nytt flagg som farget plassen utenfor. Det palestinske. Og de taktfaste ropene våre kunne høres helt inn til de som satt i salen: La Gaza leve – våpenhvile nå!

Publisert i Klassekampen fredag 3. november 2023