Selvtillit, kamerater!

Det har gått over en måned siden stortingsvalget, men først denne uka har Stortinget startet opp skikkelig. Endelig kan vi ta fatt på den store jobben vi har foran oss for fullt.

Det har noe å si hvem som styrer. Valgkampen etterlot liten tvil om det: Høyre og Frp gikk til valg på en politikk som øker forskjellene – og på å ikke gjennomføre en tannhelsereform som behandler tennene som en del av kroppen, slik at bankkortet fortsatt gjelder hos tannlegen, der vi har frikort hos fastlegen.

I arbeidslivet gikk Høyre og Frp til valg på å gjøre flere midlertidige, innleide og utrygge. Framfor flere faste jobber. Høyresida ville reversere forbedringene i arbeidsmiljøloven som er kjempet frem, fjerne innstramningene for bemanningsbransjen og forbudet på byggeplassene på Østlandet, som fagforeningene har gått i spissen for og Rødt løftet inn på Stortinget.

Høyre gikk også til valg på at Norge skulle engasjere seg mindre i Midtøsten. Og lagoppstillinga her var tydelig, sammen med Frp og KrF. Til tross for sult, bombing av sivile, okkupasjon, folkerettsbrudd og folkemord, gikk de motstørre innsats for Palestina.

Heldigvis vant vi denne kampen. Folk flest vil heller ha en solidarisk politikk bygd på arbeidsfolks interesser i by og land. Valgresultatet gir grunnlag for selvtillit til å gjennomføre. Derfor må vi også bruke det flertallet velgerne har stemt fram. Det er fem røde og grønne partier som nå skal finne sammen. Rødts mål er at vi skal levere forbedringer i folks hverdag. Flertallet til venstre for midten må levere en politikk som får ned forskjellene og gir folk framtidstroa tilbake. Det er resultatene som teller.

Vi må unngå at de store partiene gjør opp på bakrommet og flytter makt vekk fra velgerne

Noen ser ut til å tenke det viktigste er å nøytralisere de politiske konfliktsakene som er mellom høyre- og venstresida. Det er en feilslutning. Det er interessemotsetninger i samfunnet, som også speiles i motsetningene langs høyre-/venstre-aksen. Svaret på det må være å jobbe for interessene til det breie lag av befolkningen – arbeidsfolk, minstepensjonister og uføre. Ikke å file ned de mest vesentlige politiske uenighetene mellom partiene.

Særlig merkbart er dette i den økonomiske politikken og i velferden. Derfor er jeg en smule bekymra for at regjeringa kan forsøke seg på å stilne kritikken fra høyre med å komme dem til møte. I skattepolitikken. I helsepolitikken. Brede forlik kan ha noe for seg på områder hvor det er nasjonale interesser vi kan stå sammen om. På områder hvor interessemotsetningene er så klare kan det bli en katastrofe.

Vi må unngå at de store partiene gjør opp på bakrommet, flytter makt vekk fra velgerne, og lar folk flest sitte igjen med mindre. Det var det som skjedde med pensjonsreformen som ble satt i gang av Stoltenberg I-regjeringa.

Det er ikke bare feil politikk, det er også utrolig kortsiktig. For hva får vi hvis hovedkonfliktene og sakene som betyr mest for folks hverdag tas av bordet, uten at velgerne får avgjøre i valg? Da er det symbolpolitikk og kulturkrig som står igjen.

Og når Fremskrittspartiet har gjort et veldig godt valg i år, må vi bruke de fire årene vi har foran oss til å levere resultater til det beste for folk flest. Ikke gi neste stortingsvalg til høyresida på walkover.

Så la oss bruke det flertallet vi har. Vi må gjøre mye mer for Palestina. Vi må rydde opp i arbeidslivet. Vi må sikre arbeidsfolk og fagbevegelsen mer makt – blant annet over arbeidstida. Vi må forsvare og styrke arbeidsmiljøloven, innleieforbudet og sykelønna, og sikre faste jobber både i industrien, helsevesenet og i hele arbeidslivet. Vi må styrke velferden og få ned forskjellene. Og jobben er allerede i gang.

Publisert i Klassekampen fredag 17. oktober 2025