«Svaret var lenge ‘landvind, landvind, landvind’. Men hva var egentlig spørsmålet?»

Bjørgulv Braanen går i et uforståelig kompaniskap med EU-tilhengeren Eivind Trædal i MDG når han kritiserer Rødt for å si «bare si nei» i kraftpolitikken (Klassekampen 28. mai).

Før et parti skal ta stilling i en sak, er det en god idé å undersøke hva spørsmålet var i utgangspunktet. I det norske ordskiftet var svaret lenge «landvind, landvind, landvind», for å si det med NHO-sjef Ole Erik Almlid. Men hva var egentlig spørsmålet?

Hvis man, som NHO og MDG, er for mer krafteksport – ja, til og med lever i den vrangforestillingen at det er både mulig og ønskelig å gjøre Norge til Europas grønne batteri – så kommer vi ikke utenom naturødeleggende vindkraft.

Men Rødt er for mer politisk kontroll og styring over kraften, med utgangspunkt i vannkraften. I stedet for å fôre kraftsystemet med masse ny, uregulerbar kraft, vil vi oppgradere vannkraften og regulere handelen strengere.

Nestleder i Rødt og energipolitisk talsperson: Sofie Marhaug. Foto: Ihne Pedersen

Vi vil dessuten forbedre det norske kraftsystemet med energieffektivisering, bergvarme og fjernvarme. Tre teknologier vi altså sier ja til, uten at Braanen eller Trædal har merket seg det. Disse teknologiene bygger dessuten opp om et stabilt kraftsystem, der vannkraften utgjør selve ryggraden. Slik kan vi fortsette å forsyne den kraftforedlende industrien med klimavennlig energi.

Skanska og Sintef har regnet ut at hvis vi bruker 18 milliarder på økonomisk støtte til energieffektivisering i bygg kan vi frigjøre 13 TWh innen 2030. En slik investering ville også gitt jobber til en byggebransje som er i krise. Likevel velger stortingsflertallet å subsidiere Ventyr (bedre kjent som IKEA) med 23 milliarder for å produsere 7–8 TWh gjennom Sørlige Nordsjø II, en gang etter 2030.

I praksis sier det politiske flertallet ja til havvind, og samtidig nei til andre, mer fornuftige prioriteringer.

Rødt vil prioritere kraften strengere snarere enn å kaste penger etter vindindustrien. Stikk i strid med hva Braanen påstår, så er ikke dette en «bakstreversk» avvisning «på prinsipielt grunnlag». Vår politikk baserer seg på dyrekjøpte erfaringer. Og vi registrerer at partier som Frp og INP følger etter oss. To partier som ikke akkurat representerer «naturvernfundamentalister», som altså er Braanens skremmebilde.

Ifølge NVE kontrollerer 67 prosent av landvinden av utenlandsk eiere. Skal vi tro forskerne i NINA er om lag 90 prosent av vindkraften på land i konflikt med viktige naturverdier.

Ser vi påhavvinden, er ikke bildet så mye lystigere. Regjeringen har ikke tatt nevneverdig hensyn verken til natur eller lokale ringvirkninger under prekvalifiseringen av Sørlige Nordsjø II. Hywind Tampen, det eneste vi har av flytende havvind i Norge, oppsummeres som et eksempel på dårlig sameksistens av Havforskningsinstituttet.

Å late som at det ikke finnes interessekonflikter eller politiske veivalg i disse spørsmålene, minner aller mest om nyliberal ideologi eller hodeløse lokalpolitikere i Høyre som insisterer på å være en ja-kommune.

For Rødt handler dette om politiske prioriteringer, og ikke minst om å forvalte kraftressursene våre til det beste for folk flest. Verken dagens markedsregime eller slagord som «mer av alt – raskere» har noe gjenklang hos oss. Det er ikke grønt alt som glimrer. Men i Braanens kommentar glimrer han med fravær av kritisk sans i møte med både grønn kapitalisme og MDGs EU-kåte utbyggingsiver.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 30. mai