Rødt mer solidariske enn De Grønne

Det er politikere som står i veien, og vi mener at vår røde og grønne politikk er et bedre svar på utfordringen enn MDGs avgiftspolitikk.

Bastholm begrunner MDGs miljøavgiftspolitikk med at familier som velger å gjøre miljøtiltak som å gå og sykle mer, fly mindre eller spise mindre kjøtt, vil spare flere tusen kroner i året. Men når bestemora di er innlagt på et sykehus 500 km unna over lang tid, må du fly for å besøke henne. Når jobben ligger 12 km unna, og bussen bare går to ganger i døgnet, må du kjøre for å komme deg dit. Når du skal ha nytt pass, begynne på videregående skole eller justere tannreguleringa er det ikke sikkert du kan gå eller ta kollektivtransport dit. For noen er disse tjenestene en spasertur unna, for andre trengs fortsatt bensinbilen eller Widerøe for å komme seg fram i tide. Ikke fordi den ene familien ikke vil velge klima, men fordi det ikke finnes ladeinfrastruktur der de bor, og fordi sentralisering gjør at viktige offentlige tjenester blir flytta stadig lengre vekk.

MDG har rett i at deres forslag til statsbudsjett for 2019 kutter mer i inntektsskatten for folk med lav inntekt enn hva Rødt legger opp til i sitt budsjett. Men hvis man har lav inntekt, er det da selve inntekta eller den marginale skatten som er problemet? Rødt peker på selve inntekta, og øker derfor satsene for blant annet sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede og minstepensjonister. Og lønnskampen for de lavtlønte, den står i fagbevegelsen.

Vi tror at økt organisasjonsgrad og utjevning av maktforholda i samfunnet er en bedre vei å gå enn å flikke på skatteseddelen. Det vil gjøre det mulig for alle – ikke bare de mest idealistiske i storbyene – å bidra i kampen for det radikale grønne skiftet.

Publisert i Dagsavisen 22. januar 2019.

Les også: Nei, vi skyver ikke fattige foran oss