Rødt-bloggen

Risikosport

Hvem tar egentlig kostnaden når risikofylte investeringer feiler?

HAR TAPT PENGER: Milliardær Petter Stordalen. Foto: Anna Sigvardsson/Wikimedia Commons.

Hver gang ny statistikk viser store formuer på få hender får vi høre det. Kronargumentet fra alle som forsvarer de rikes rett til å være rike: de har tatt risiko. De heltemodige menn (og et par kvinner) som troner øverst på samfunnets pyramide og befolker formuestoppen har havnet der fordi de har satset egne penger i risikable og farefulle investeringer. Der vi andre sier oss fornøyd med fast jobb og Volvo skapes store verdier av dem som våger. Og når de lykkes er premien vel unt.

Men er det egentlig så risikabelt å være kapitaleier, og hvem er det som tar regninga når pengene renner ut?

Torsdag forrige uke la bladet Kapital fram sin årlige oversikt over formuestoppen i Norge. Landets 400 rikeste har fra september i fjor til i år fått barbert sin samlede formue med syv milliarder kroner. Men før du tenker at det høres mye ut skal jeg minne om nivået, nedgangen var fra 1408 til 1401 milliarder. I det store bildet har de rike holdt stand gjennom en økonomisk storm der over 400.000 permitterte og arbeidsledige har mista store deler av inntekten sin, og der fellesskapet har lagt hundrevis av milliarder på bordet i utallige krisepakker.

Årets liste viste rett nok enorme korona-tap for enkelte av milliardærene. Petter Stordalen har mistet ti milliarder kroner, mens cruise-investor Torstein Hagen må notere tap på 40 milliarder kroner. For en som får noia av å rote bort flaxlodd med 25-kronerspremie høres tap i milliardklassen angstfylt ut, og for mange er disse eksemplene selve beviset på at kapitalismen er rettferdig. De som satser, og vinner noen år, er plutselig tapere et annet. Risikovilje skaper vekst og noen ganger sure tap.

NESTLEDER I RØDT: Marie Sneve Martinussen. Foto: André Løyning.

Det blir som å hoppe i strikk over et hav av madrasser

I økonomisk teori er risiko og avkastning nært knyttet sammen. Jo tryggere en investering er jo lavere er forventet avkastning. Er det fare for å tape stort krever man et tillegg, en risikopremie. De som går inn med kapital i et nyoppstartet selskap eller en ny teknologi som kan gå dunken vil kreve mer igjen for pengene enn de som kommer inn senere når risikoen for fiasko er mindre. Sparer man i aksjefond blir man bedt om å velge risikoprofil for forvaltninga, mens å sette pengene i banken er «risikofri» sparing.

At småsparere kan miste hele pensjonen etter et dårlig børsår er åpenbart kjipt, spesielt når det ofte er mange ledd med forvaltere som får lønna si uansett. Men for de store gutta er det direkte misvisende å snakke om risiko.

Risiko er kombinasjonen av sannsynlighet og konsekvens. Å hoppe fallskjerm går stort sett veldig bra, men går det dårlig dør du. Altså er risikoen stor. Sannsynligheten for at et hotellimperium møter en pandemi er også liten, og ti milliarder er store konsekvenser i kroner og øre. Men Petter Stordalen har 16 milliarder igjen, og som de fleste i hans posisjon er en betryggende del av formuen plassert i helt andre ting enn hoteller, som en slags sikringsformue mot dårlige år.

Ingen liker å se milliarder renne ut av kontoen, men reelt sett er risikoen for å miste sin egen økonomiske trygghet veldig liten når det man satser er så vanvittig mye mer enn man trenger. Det blir som å hoppe i strikk over et hav av madrasser, det ser fryktelig farlig ut helt til man legger merke til sikkerhetsselen, strikken og madrassene.

Noen som derimot har møtt store konsekvenser denne våren er de mange tusen permitterte hotellansatte. Med årsinntekt rett over 350.000 kroner har det nok ikke blitt mange risikable investeringer å tape penger på for resepsjonistene. Men når hotellene stenger og milliardærene blør mister de samtidig 38 prosent av lønna over natta som permitterte på dagpenger. Og med en ledighetskø som ikke krymper og en pandemi som ikke gir seg truer det fort både tryggheten og friheten.

De som tar mest risiko i samfunnet vårt er statistisk sett menn i distriktene uten videregående utdanning, for de har størst sannsynlighet for å bli arbeidsledige. Og kvinner og menn i tunge fysiske yrker, de har størst sannsynlighet for å bli uføre. Men for disse folka er risikopremie bytta ut med lav lønn og tunge tak.

Når den økonomiske krisa rammer er det alltid arbeidsfolk som tar konsekvensene, også denne gangen. Men med nulloppgjør i hotellene har hotellkongene sørget for at det er en risiko de aldri får betalt for i gode tider.

Publisert i Klassekampen onsdag 30. september 2020