Reproduktivt arbeid

I de mest grunnleggende modellene man møter som økonomistudent, er det tre faktorer som trengs for å skape verdier. Arbeid, kapital og naturressurser. Arbeidet trengs for å omgjøre det naturen har å by på til ting vi trenger, mens kapital i denne sammenheng er produksjonsutstyr som for eksempel en plog eller en fabrikk.

Etterhvert som studieårene går, utvides modellene. Arbeid kan ha ulik kompetanse og produktivitet, kapital kan finansialiseres og reinvesteres og naturressursene forvaltes på ulik måte. I et avsnitt i en av lærebøkene var det til og med mulig å få med seg det marxistiske poenget med at kapital egentlig er størknet svette, at det er resultatet av tidligere tids arbeid som er samlet opp og investert i fysiske eller finansielle formuer.

Men ett spørsmål modellene ikke berører er hvor selve arbeidet kommer fra. Det var lengre diskusjoner om utdanning og motivasjon for å forbedre arbeidskraften, men selve mennesket kom som fra ingenting.

Å overse dette spørsmålet er ikke en glipp. Det er ett av mange eksempler på hvordan måten vi ser samfunnet på styres av akademisk kunnskap som i mange hundre år har vært dominert av menn og deres perspektiver.

For hvis kapital er størknet svette, så er arbeid størknet kvinnesvette. Ingen kan bidra til verdiskapinga uten at de først er båret fram og født av en kvinne. Likevel er det reproduktive arbeidet som trengs for å skape arbeidet ikke-eksisterende i standard økonomisk teori. Kanskje har det noe å si for hvordan vi som samfunn verdsetter og prioriterer dette første leddet i enhver økonomisk prosess.

Min anleggsmaskin var kroppen og melkekjertlene

Hvis god fødsels- og barselomsorg hadde blitt sett på som en investering i verdiskaping, ville kanskje ikke økonomiske argumenter blitt brukt for å legge ned fødeavdelinger som gjør veien fram til fødestua lengre. Da ville man kanskje ikke saldert budsjettene med å stenge føden på sommeren, i de månedene flest kvinner har termin. Man ville utdannet de jordmødrene som trengs, og ikke bygd sykehus der målet er å sende mor og barn hjem seks timer etter fødsel.

Hvis arbeidet kvinner gjør med å bringe fram barn hadde blitt sett på som tungt, fysisk og verdiskapende arbeid ville det kanskje ikke vært sånn at lønnsforskjellen mellom menn og kvinner øker i takt med antall barn kvinnen føder. Det ville kanskje vært lettere å få hjelpa man trenger når ting ikke fungerer fysisk eller mentalt, og arbeidsforholdene for føde- og barselkvinner ville vært det første man tenkte på når man skulle håndtere en pandemi.

Men det er ikke sånn vi ser på det reproduktive arbeidet. Mens lønnsarbeid er en inntekt for fellesskapet fordi vi betaler skatt, er permisjon, jordmødre og fødestuer en utgift i statsbudsjettet. Da jeg fikk hjelp av en ammeveileder på helsestasjonen kostet jeg penger, hadde jeg heller gått på butikken og kjøpt morsmelkerstatning ville momsen jeg betaler gitt klingende mynt i statskassa.

Det er dette stadig flere kvinner protesterer mot. At arbeidet vi gjør ikke verdsettes og respekteres nok til å gi oss gode og trygge arbeidsforhold. Mye kan og bør skje i likestillingens navn, men i de månedene det tar å bygge et lite menneske og de timene eller døgnene det tar å bringe barnet ut i verden er det kvinnene som gjør jobben. For de aller fleste fortsetter dette hovedansvaret i de første kritiske månedene, og for noen varer det livet ut.

Å få barn er den naturligste ting i verden, fylt av omsorg og kjærlighet. Det er fint at vi snakker om det på den måten, men vi må også snakke om det som nettopp arbeid. Da jeg gikk hjemme med min nyfødte sønn tok jeg meg ofte i å se på anleggsarbeiderne i gata utenfor. De bar tunge bører på sterke rygger og manøvrerte avanserte maskiner med stort ansvar. Min lille bør var på knappe fire kilo, ryggen sliten etter svangerskap og magemusklene fortsatt delt på midten, likevel følte jeg meg minst like sterk og minst like arbeidende. Min anleggsmaskin var kroppen og melkekjertlene, mitt ansvar var uendelig stort og noen ganger ensomt.

Når barselopprøret sprer seg og bunadsgeriljaen står klare til kamp er det et arbeiderkollektiv av svangre, fødende, ammende og byssende mødre som vokser fram. Vi krever bedre arbeidsforhold, større respekt og økt verdsetting av arbeidet vi gjør.

Publisert i Klassekampen onsdag 17. mars 2021