Prissignalet har vært ødelagt lenge

I forbindelse med innføringen av Norgespris, har NHO, Statnett og flere kraftanalytikere, kommet med kritikk av en slik fastprisavtale. Denne kritikken holder ikke vann, og jeg skal forklare hvorfor.

Misforstå meg rett: Jeg mener ikke Norgespris løser problemene med strømmarkedet. Den gjelder ikke for bedrifter eller kommuner, og enda viktigere: Ordningen gjør ikke noe med årsakene til de høye strømprisene (liberaliseringen av kraftmarkedet og tilknytningen til et stort, dysfunksjonelt marked i Europa).

Men dette er ikke kritikken fra de forsvarerne av strømmarkedet. De er bekymret for de såkalte prissignalene fastprisavtalene vil gi. Til dette er det mange ting å si. Så la meg ta mine viktigste innvendinger mot argumentet om prissignal.

1. Prissignalet i det norske strømmarkedet er for lengst ødelagt.

I Norge har særlig prisområde NO2 (fra Bjørnafjorden i Vest til sør i Buskerud i Øst) høye strømpriser. Dette er ikke et område som har spesielt lav strømproduksjon. Tvert imot. Likevel har NO2 opplevd de høyeste strømprisene. Hvorfor det? Jo, fordi prisen ikke først og fremst settes av prisen på den norske vannkraften (som er billig å produsere), men av prisen på europeisk gass – eller noen dager til og med prisen på europeisk kull. Dette skjer juridisk-økonomisk gjennom EØS-reguleringer og den europeiske kraftbørsen, og rent fysisk gjennom prissmitten de nye utenlandskablene (som alle har sine anløp i NO2).

Derfor var det ganske spesielt å høre EnergiWatchs redaktør (som kan ha en del klokt å fare med i andre sammenhenger) bruke et eksempel som ikke har noe med norsk kraftproduksjon å gjøre i det hele tatt i debatt i Dagsnytt Atten i går. Som han sa: «Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal noe er problematisk, og når strømprisen er ekstremt høy. Sånn som når vi hadde 13 kroner kilowattimen på høsten i fjor, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensen for hva vi kan levere.»

Dette var altså et utslag av tyske et vindstille kontinent og tyske priser, ikke mangel på vann i magasinene i Sør-Norge.

Vi kan ikke forholde oss til strømmarkedet som en markedsliberal skrivebordsteori; da vil bare presset på den norske naturen øke. Da er det nemlig ikke grenser for hvor mye vi skal bygge ned i prissignalets navn – til tross for at det som regel er forhold helt andre steder, i land der norske politikere ikke har noen råderett, som setter prisen.

2. Norske husholdninger har spart strøm – også før prisene skjøt i været.

Ifølge energidepartementets tall var den gjennomsnittlige strømprisen i årene 2010-2020 33 øre/kWt. Skulle vi fulgt logikken til forsvarerne av den markedsliberale tilnærmingen, skulle strømforbruket skutt i været i denne perioden. Det skjedde ikke. Faktisk gikk strømforbruket ned med 18,5 prosent i disse ti årene, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Hvordan kunne dette skje? Flere forhold spiller nok inn. Men vi får anta at folk ikke sløser med strømmen for moro skyld. De betaler dessuten per kilowattime. I denne perioden har det også (tidvis) vært gode støtteordninger til for eksempel varmepumper.

La oss ta et annet eksempel: I Lærdal kommune fikk de en fastprisavtale på 32 øre/kWt. Forbruket stabiliserte seg. Det gikk med andre ord helt fint.

3. Sosiale forskjeller utfordrer synet på prissignaler i strømmarkedet.

Forsker Ingvild Firman Fjellså har undersøkt hvordan prissignalene i strømmarkedet virker. Det hun har kommet frem til, burde flere lese. Kort fortalt: Strømforbruket til privatkunder er ikke spesielt fleksibelt. Verst er det for dem som har minst. For dem handler det om å velge mellom mat på bordet og lys i lampen. Dette viste også forskningsrapporten SIFO kom med sommeren 2022, der de knyttet såkalt matfattigdom (sult) til de høye strømprisene.

Statistisk sentralbyrå har vært inne på noe av det samme, særlig med tanke på dem som har minst. I en rapport om de økonomiske konsekvensene av høye kraftpriser og strømstøtte, skriver de følgende: «Vi har sett spesielt på hvordan ulike utsatte grupper (trygdemottakere, eneforsørgere og husholdninger som mottar bostøtte) påvirkes av de høye prisene og strømstønaden. Vi ser at for alle disse gruppene utgjør kraftutgiftene og strømstønaden en større andel av budsjettet enn for gjennomsnittet og vil derfor være av større betydning for disse gruppenes økonomi.»

4. Fastprisavtaler er langt vanligere i andre deler av Europa.

Det er noe nesten komisk med forsvarerne av et markedsliberalt kraftmarked. På den ene siden vil de at vi skal binde oss tettere til det europeiske markedet, «være mer som dem», men unnlater å fortelle at det altså er langt, langt vanligere å ha fastprisavtale som strømkunde på kontinentet enn det er i Norge. Som en rapport fra Acer (tenk det!) sier: Norge har Europas på tredjeplass når det kommer til spotprisavtaler blant husholdninger – bare slått av Luxemburg og Irland.

5. Det er faktisk en øvre grense på både strømstøtten og Norgesprisen.

Det er med andre ord ikke slik at det ikke finnes noe som helst tak. Og dette trenger jeg vel ikke egentlig å utdype noe særlig; det fremgår både av lov om strømstønad og det regulatoriske rammeverket for Norgespris.

Selv om det er mye man kan kritisere Norgespris for, er det ingen grunn til å lytte til dem som vil ha mer dysfunksjonell markedsliberalisme.