Økte forskjeller gir økt rasisme. Men først og fremst blant de på toppen

Nok en gang har høyreekstremismen bragt drap og frykt til Norge. Samtidig styrker den ytre høyresiden seg politisk - fra høyrepopulister via høyreradikale og til høyreekstreme. Det burde være nok å minne om valgseirene til Trump og Bolsonaro, og framgangen til aktører som Le Pen og Salvini. Og det henger sammen. Som forskningen viser - det er sammenheng mellom de to fenomenene - framtredende politikere som Trump som bruker hatsk fremmedfiendtlig retorikk i offentligheten, skaper flere voldelige aksjoner fra ytre høyre.

Den økende trusselen fra ytre høyre gjør det stadig viktigere å forstå hvorfor de vokser. Uten det bommer fort forsøkene på å bekjempe rasismen. Jeg tror en effektiv politikk mot framvekst av farlige høyreradikale krefter må kombinere to ting: Tydelig motstand mot konspirasjonsteorier om muslimer og jøder, og en politikk som får ned de økonomiske skillene mellom folk. Bare en av dem alene holder ikke.

Litt for ofte har det dessverre fått spre seg karikerte bilder av høyreekstreme som dumme, fattige og «white trash». Gjerne en skitten og arbeidsledig ung mann som sitter i kjellerleilighet hos foreldrene sine og leker rebell, mens han skylder på muslimer og kulturmarxister for situasjonen sin.

Vi er vant til å tenke at det er samfunnets tapere som er kjernevelgerne til de høyreradikale. Den karikaturen stemmer ikke, selv om man kan finne høylytte eksempler på det også. Om vi ser på Donald Trumps velgere, kom disse i hovedsak fra grupper med over gjennomsnittlig inntekt, og de som hadde opplevd fall i levestandard etter 2008-krisa var heller ikke overrepresentert.

Det betyr selvsagt ikke at det er tilfeldig at ytre høyre vokser på nytt etter den største økonomiske krisa siden 30-tallet, på samme måte som de vokste på 30-tallet. Krisa i 2008 forsterket et fenomen som Thomas Piketty har påvist i hele den vestlige verden siden 70-tallet: Stadig økende ulikheter.

Forskning på sosiale ulikheter viser at økende klasseskiller har en lang rekke negative effekter på et samfunn, effekter som økt kriminalitet og dårligere helse, men også generelt mindre gjensidig tillit og opplevd trygghet i samfunnet. Og dette er effekter som rammer hele samfunnet, og ikke bare arbeiderklassen.

Skal vi forstå framveksten av muslimhat og høyreradikale krefter, må vi snakke mer om elitenes rasisme. For rasisme har i stor grad også vært et overklassefenomen, som har hatt som funksjon å rettferdiggjøre hvorfor noen har mer makt og rikdom enn andre. En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen) som bygger på info om 45.000 mennesker fra 27 land viser noe viktig: Jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen blant elitene for å forsvare posisjonen sin. En annen del av studien, basert på tall fra 30 amerikanske stater, viser at høy ulikhet gjør de på toppen mer villige til å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Økonomiske kriser og økende sosiale ulikheter skaper grobunn for økt rasisme og muslimhat. Dette kan skje i alle samfunnslag, men det er de rikeste og mektigste som har best mulighet til å spre sitt syn. Som når milliardærarving Maria Høili deler innhold på Facebook fra nettstedet til nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen, eller en gruppe investorer finansierer den høyreradikale nyhetsbloggen Resett. Det bidrar selvsagt mer til høyreekstremismens vekst enn en karikatur av en sint og fattig ung mann i en kjellerleilighet.

Om vi skal se på rasismens framvekst kommer vi likevel ikke utenom å også se på den økonomiske politikken som har ført oss dit vi er i dag.

Etter finanskrisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i framganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv klassisk, sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk er ulovlig. EUs strenge kuttpolitikk mot Hellas fikk selv Det internasjonale pengefondet, som ikke akkurat er kjent for å være venstrevridd, til å heve øyenbrynene og komme med protester. Men til liten nytte, EU presset gjennom kutt.

Så om noen skulle tro at EU er et bolverk mot høyrepopulismens framvekst, har man misforstått. Det framsto kanskje slik i Brexit-striden, siden mange høyrepopulister sto i front for utmeldingskampanjen, men det blir for enkelt. Selv om EU tidvis reagerer mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre (og godt er det!), er EUs lovfestede økonomiske politikk noe som styrker nettopp ytre høyre. Det så vi i det siste EU-valget, hvor de høyreradikale partigruppene styrket seg.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må være kompromissløs i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk, og avvise spinnville konspirasjonsteorier om «Eurabia», «uintegrerbare muslimer», «den store utskiftningen» og jødiske «globalister». Men samtidig må den basere seg på en økonomisk politikk for mindre forskjell mellom de på toppen og resten av oss. Bare slik kan man få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Bare slik kan høyreekstremismen slås tilbake.