Økonomisk demokrati

Norge har fått ny og større regjering. Og med et flere partier blir det flere ting som skal «satses på» og «styrkes».

Men rammen for det hele, som 22 ministere og en 108 siders regjeringserklæring må passe inn i, ligger fast på akkurat samme sted som Sundvolden-, Nydalen- og Jeløya-erklæringene. Den økonomiske politikken skal være en politikk for mindre økonomisk demokrati: Skattenivået skal ned, kommersielle aktører inn og staten skal eie mindre.

Siv Jensens motto, «løsninga er skattekutt, hva var spørsmålet?», er ikke bare en vennetjeneste til hytteutleier Johan H. Andresen. Det er også regjeringas svar på det ideologiske spørsmålet om hvor stor plass demokratiet skal ha i økonomien. Høyrepartienes svar er til enhver tid «mindre enn nå», og selv etter 26 milliarder i skattekutt er hovedformålet akkurat det samme som i 2013. Det totale skattenivået skal videre ned. Som pendlere og bussjåfører har fått oppleve betyr ikke totale skattekutt at alle skatter kuttes, men at nettoeffekten må bli minus. Så for hver skatteskjerpelse på sluttvederlag, kost og losji eller frikort, må selskapenes overskuddsskatt eller formuesskatten kuttes ytterligere for å sikre at nivået totalt sett går ned.

Skattenivået er viktig fordi det bestemmer hvor stor andel av den totale økonomien som forvaltes av fellesskapet og folkevalgte politikere. For hver hundrelapp som blir brukt i Norge brukes 36 prosent i offentlig sektor, eller «demokratisk sektor». Det gjelder alt fra kjøp av kneippbrød, bøker og medisiner, til kjøp av arbeidskraft. Hvor stor denne andelen er avgjør hvor mange oppgaver vi kan løse i fellesskap, hvor gode fellesløsningene er og hvor store egenandeler vi må betale.

Perspektivmeldinga fra 2017 forteller oss egentlig at vi trenger økt skattenivå bare for å opprettholde dagens velferdssamfunn. Det er i alle fall én av løsningene som presenteres i møte med spådommen om at vi i 2060 vil ha et udekket finansieringsbehov i offentlig sektor. Men denne løsninga ble ikke bare lagt i ei skuff av regjeringa, de insisterer på å gjøre det helt motsatte. Når de kutter skattenivået, må det stadig heftigere bruk til av de tre andre «løsningene»: Kutt i offentlig sektor, økte egenandeler og at folk må jobbe mer.

Samtidig som lavere skattenivå skal sørge for å krympe fellesskapets andel av økonomien, innebærer regjeringas politikk en uthuling av det økonomiske demokratiet innenfra.

Når flere kommersielle aktører skal inn, både i velferdstjenester og samferdsel, vil stadig mer av skattepengene gå til profitt framfor formålet de folkevalgte bevilget til. Det gjør også at demokratiet overkjøres på egen banehalvdel, når tjenestene drives ut fra profittmotiv framfor politiske beslutninger. Det samme gjelder i deler av offentlig sektor, hvor foretaksmodeller, teknokrater og upolitiske styrer erstatter demokratisk folkevalgt forvaltning.

Lavere skattenivå skal krympe fellesskapets andel av økonomien

Den største kilden til økonomisk makt er imidlertid eierskap. Eierskapet til naturressurser, infrastruktur og selskaper. Og også her presser regjeringa demokratiet ut. I erklæringa heter det at de vil «gjennomføre en gradvis reduksjon i statlige eierandeler i bedrifter med forretningsmessig avkastning som hovedmål.»

I dag eies om lag en tredjedel av verdiene på Oslo Børs av fellesskapet. Utbyttet fra akkurat disse aksjene brukes til sykehus og infrastruktur, ikke privatfly eller sportsbiler, fordi kapitaleiers andel av verdiskapinga tilfaller fellesskapet.

Så hvis Erna Solberg vil at flere skal delta i eierskap kunne hun bare økt fellesskapets eierandeler. Det demokratiske eierskapet gir også mulighet til politisk styring, til å bestemme at Hydro skal følge strengere miljøkrav i Brasil eller at Equinor skal bruke norske verft. Selv om det aktive eierskapet har ligget brakk de siste tiårene, finnes muligheten der, inntil vi selger oss ut.

Der sosialisme handler om mer demokrati, også over økonomien, er regjeringens hovedprosjekt det motsatte. De vil svekke de demokratiske elementene i norsk økonomi skritt for skritt.

Det kortsiktige sosialistiske prosjektet bør derfor være lett å få øye på når man leser regjeringserklæringa. Demokratiets andel av økonomien må bli større, demokratiet i offentlig sektor må styrkes og det demokratiske eierskapet må økes.

Publisert i Klassekampen 30. januar 2019.