Offentlige støtteordninger må skape arbeidsplasser i Norge

I tillegg til å være en helsekrise, har koronapandemien også blitt en ulikhetskrise. Men der viruset rammer mer eller mindre tilfeldig, rammer ulikheten skjevt og brutalt. Og dette er en direkte konsekvens av regjeringens egen politikk. Mens vanlige folk kjemper hardt mot systemet for å få det de har krav på, ruller millionene inn på konto til hotellkonger som Petter Stordalen helt uten betingelser. Dermed blir mindre av krisepengene brukt til det de var ment for: å bevare, sikre eller skape nye arbeidsplasser. Slik har regjeringen gjort koronapandemien til en større arbeidsledighetskrise enn nødvendig.

Et konkret eksempel er denne havforskningsbåten. Stortinget bevilget i fjor 110 millioner til Havforskningsinstituttet for at de skulle kjøpe nytt forskningsfartøy. Bevilgingen skjedde som del av krisepakkene, under overskriften «Tiltak for økt aktivitet og sysselsetting – få folk tilbake i jobb». Men tidligere i år ble det klart at oppdraget gikk til et nederlandsk verft, selv om også det norske verftet Fitjar Mekaniske leverte et kvalifisert anbud. De sitter nå igjen uten oppdrag. Når regjeringen bevilger penger uten krav, går det fort slik.

Praksisen med at midlene fra offentlige støtteordninger havner helt andre steder enn intendert, at vi får subsidielekkasje, er ikke nytt med koronakrisen. Norge har en lang rekke støtteordninger med varierende grad av kontroll på hvorvidt pengene faktisk skaper aktivitet og arbeidsplasser i Norge. Når vi med offentlig finansiering nå skal legge om til nullutslippsferger og -hurtigbåter, ser vi at skip som MF Bastø Electric blir bygget i Tyrkia.

Rødt mener at slike offentlige støtteordninger bør komme med tydelige krav til mottakerne som kommer norsk industri til gode, og vi har derfor fremmet et representantforslag på Stortinget om å stoppe subsidielekkasje og sikre aktivitet og sysselsetting i Norge. Slik ønsker vi å bidra til å sikre at vi bevarer en levedyktig verftsindustri også etter koronakrisen, som forhåpentligvis kan spille en viktig rolle i overgangen til fornybarsamfunnet.

Da Havforskningsinstituttet ble konfrontert med at penger ment til norsk verftsindustri havnet i Nederland, svarte de med å peke på begrensninger knyttet til anbudsreglene i EØS-avtalen. Også fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen argumenterte slik da han ble konfrontert med saken. Næringsnøytraliteten og EU-lojaliteten trumfet det hensynet som lå bak bevilgingen - hensynet til norske arbeidsplasser.

Siden har andre aktører sagt at det ville vært mulig å sikre at båten ble bygget i Norge, også innenfor EØS-regelverket. Og strengt tatt så vet vi vel ikke helt hvor grensene går. Dermed vil vårt representantforslag, om det blir vedtatt, nettopp bidra til å utforske dette berømte handlingsrommet i EØS-avtalen.

Sånn sett er det oppløftende at de rødgrønne og særlig Ap har varslet støtte til vårt forslag. Det tyder på at også de mener handlingsrommet er større enn hva regjeringen hevder. Og blir det flertall så får vi også svaret: Enten kan vi bruke norske krisepenger til å skape aktivitet i en kriserammet verftsindustri i Norge - ellers så hindrer makteliten i EU oss. I så fall blir det enda en stein til den byrden EØS-avtalen er for vår evne til å føre en selvstendig og fremtidsrettet næringspolitikk.

Rødt mener at det er på tide å reetablere den aktive næringspolitikken slik at vi sikrer arbeidsplasser og verdiskaping i Norge. En god start vil være å sikre at offentlige støtteordninger kommer norsk industri til gode. Vårt representantforslag om å stoppe subsidielekkasje er nettopp et første skritt på den veien.

Publisert hos Fri Fagbevegelse onsdag 2. juni 2021.