Noe er råttent i velferdsstaten

I skrivende stund har familien som ble kastet ut av en kommunal bolig på Tøyen i Oslo mottatt over 1,5 millioner kroner i støtte gjennom den såkalte folkefinansieringstjenesten Spleis.

Misforstå meg rett: Det er bra at familien får økonomisk støtte, men skal vi liksom hjelpe folk med å få rettshjelp gjennom Spleis? Er dette en samfunnsmodell som holder?

Å donere penger er dessuten en helt menneskelig respons på en umenneskelig politikk. Men noe er råttent i velferdsstaten når sosial boligbygging har blitt byttet ut med bunnløs mistillit fra offentlige myndigheter.

Familien på Tøyen tjener for mye til å bo kommunalt og for lite til å komme inn på det lokale boligmarkedet. Spørsmålet som melder seg, er om vi i det hele tatt kan kalle Norge for en velferdsstat idet retten til tak over hodet er prisgitt markedet.

Også rettsvernet følger det samme mønsteret, der noen tjener for mye til å gjøre krav på fri rettshjelp samtidig som de har for dårlig råd til å faktisk få prøvd sin sak. For å få fri rettshjelp må du som hovedregel ikke ha årlig bruttoinntekt over 246 000 kroner. For familier er inntektsgrensen 369 000 kroner. I praksis betyr dette at både uføretrygdede og lavtlønnede kan tjene noen knappe tusen kroner over inntektsgrensen.

Da er det ikke rart at det blir opprettet Spleis-aksjoner. Aksjonen for familien på Tøyen er langt fra den første i rekken av slike innsamlinger. Da universitetssjukehuset i Nord-Norge måtte kutte i budsjettet, startet ambulansepersonellet en innsamlingsaksjon for å få råd til brystkompresjonsmaskiner. Som Sandra Lillebø har pekt på, er det illevarslende at velferdsstatens kjerneoppgave – å holde folk i live – løses ved hjelp av kronerulling.

Det som også er felles for slike aksjoner er at de er avhengige av oppmerksomhet i tradisjonelle og sosiale medier for at de skal fungere. Dette byr på noen åpenbare problemer: Hvem er det som har stort nok nettverk til å samle inn nok penger? Hva med alle dem som ikke får medieoppmerksomhet?

Jeg er redd for at vi er i ferd med å bevege oss bort fra den ekte folkefinansieringen kalt velferdsstaten og over i en amerikansk veldedighetskultur. I tillegg til at nettverk og oppmerksomhet blir avgjørende med den siste modellen, stilles enkeltmenneskers skjebner til skue. Det er ikke lenger nok å være fattig for å få hjelp fra staten: Du må bevise at du er trengende overfor kjente og ukjente, helst på en måte som passer Facebooks algoritmer.

Jeg er redd for at vi er i ferd med å bevege oss bort fra den ekte folkefinansieringen kalt velferdsstaten og over i en amerikansk veldedighetskultur. I tillegg til at nettverk og oppmerksomhet blir avgjørende med den siste modellen, stilles enkeltmenneskers skjebner til skue. Det er ikke lenger nok å være fattig for å få hjelp fra staten: Du må bevise at du er trengende overfor kjente og ukjente, helst på en måte som passer Facebooks algoritmer.

På den positive siden viser det massive engasjementet og giverviljen at folk reagerer på urettferdighet. Det er ikke greit at en familie blir kastet ut samtidig som kulden biter, koronakrisen herjer og de økonomiske utsiktene er elendige.

Nå gjelder det å oversette dette engasjementet til konkret politikk for spleiselaget velferdsstaten. Vi trenger en ny boligpolitikk – ikke bare et boligmarked. Dessuten kan ikke rettsvernet forbeholdes de som har råd til advokat. Satsene for fri rettshjelp må endres.

Det norske skattesystemet er rigget til å utjevne forskjeller, selv om dagens regjering har gjort en solid innsats for å gi lettelser til de rikeste samtidig som de bygger ned velferden. La oss gjenreise den ekte folkefinansieringen med omfordelende skatt og velferd til alle, for den er både bedre og mer rettferdig enn Spleis.

Publisert i Dagbladet lørdag 20. februar 2021.