Noe er råttent i det norske riket

William Shakespeare skrev på starten av 1600tallet at «noe er råttent i det danske riket» i sitt berømte skuespill Hamlet. Hadde Shakespeare levd i dag, kunne han like gjerne skrevet «noe er råttent i det norske riket» om han hadde fulgt med på norsk utlendingspolitikk.

FOR NOE er råttent når en stat bruker enorme ressurser på å åpne saker om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelser mot borgere på bakgrunn av noe de gjorde eller feil som skjedde da de kom hit for 10, 15, 20 år siden.

I DETTE øyeblikk sitter det over 20 etiopiere internert på Trandum. Vel etablerte, godt integrerte etiopiere som alle har bodd i Norge i over ti år og den lengste i over tjue år. En av dem, Mulalem Fekadu, som har bodd seksten år i Åmot i Buskerud, er allerede sendt til Etiopia etter femten år i Norge og lever nå på gata i Adis Abeba.

EN ANNEN av de internerte, Samuel Zigale, har bodd over femten år i Norge og er svært aktiv på gatefotballaget til Frelsesarmeen i Ålesund. Eller Woinshet Asefaw, som har bodd i Norge i seksten år og mesteparten av tiden på asylmottak på Tingvoll, er likevel en aktiv bidragsyter til lokalsamfunnet. Blant annet hjelper hun en eldre dame med handling og husarbeid.

DISSE ER altså ikke velkomne lengre i Norge fordi utlendingsmyndighetene angivelig ikke tror på deres historier.

DET ER noe pil råttent når en stat forventer at en mindreårig skal angi sin egen mor for en usannhet som ble gitt i et asylintervju for over 19 år siden. Og det er selv etter at mor og datter går til politiet og legger alle kortene på bordet. Det skjedde med Zarina Saidova, en som NRK og Klassekampen har skrevet flere saker om. Hun har kjæreste, venner, nettverk og skapt sin egen arbeidsplass i Norge.

I EN replikk med justisminister Emilie Mehl (Sp) 30. april i Stortinget, spurte jeg følgende: «Mitt spørsmål er ganske enkelt, mener statsråden at en mindreårig skal angi sin egen mor idet man kommer til Norge, og mener statsråden at det i neste rekke er riktig å straffe denne personen, som prøver å løse opp i situasjonen, legge fram dokumentasjon og samarbeide med politiet i etterkant av at den uriktige opplysningen ble gitt i første omgang? Er det riktig?».

EMILIE MEHL svarte da: «Det er ikke mulig for meg på politisk nivå å gå inn og verken vurdere eller gi kommentarer knyttet til enkeltsaker. Jeg har tillit til at vi har et system som fungerer godt. Vi har klare regler, bl.a. om at man må opplyse om riktig identitet når man kommer til Norge. Hvis man ikke har gjort det, kan det bli en reaksjon. Jeg har forståelse for at det menneskelig sett kan oppleves svært krevende, men det er også viktig for tilliten til asylinstituttet at de reglene vi har, blir fulgt».

MAKAN TIL byråkratisk svar. DET ER også noe alvorlig galt når utlendingsmyndighetene bestemmer seg for å kaste ut en gravid tobarnsmor fra Afghanistan, Rukhsana Husseini, som har bodd i Norge i over tolv år, har to barn, gift og godt etablert med jobb og hus på Kløfta i Ullensaker.

NÅ ER hun høygravid med neste barn på vei, men har blitt tvunget ut av landet fordi UDI har en idé om at hun er fra Pakistan, enda de ikke kan frembringe noen bevis på det. Pakistan på sin side mener Rukhsana ikke er fra Pakistan.

DEN TRISTE historien på denne visa er at Rukhsana risikerer å bli deportert til Afghanistan, fordi alle afghanere i Pakistan uten gyldige dokumenter risikerer å bli deportert. Hundretusenvis av afghanere har dratt tilbake til Afghanistan, etter at Pakistan kunngjorde at alle afghanere uten gyldige dokumenter må forlate landet innen 1. november 2023 eller risikere deportasjon.

NORGE RISIKERER altså å stå ansvarlig for å sende en høygravid hazara-kvinne i klørne på Taliban.

NOE ER råttent når godt integrerte borgere som er viktige ressurser for sine lokalmiljø, betaler sin skatt og har skapt gode og trygge liv i Norge, fratas statsborgerskap eller oppholdstillatelser for brudd på utlendingsloven eller statsborgerloven.

SIDEN 2017 har det blitt gitt klare politiske føringer til UDI om at de skal prioritere tilbakekallssaker, og dette brukes det mye ressurser på. Siden 2017 har mer enn 5500 mennesker mistet sitt statsborgerskap eller sin oppholdstillatelse, og slike tilbakekallssaker åpnes ofte på en mistanke som verken trenger å være godt begrunnet eller som har noen nedre terskel. I mange saker er det snakk om personer som kom til Norge som mindreårige, og som derfor har hatt størstedelen av sin oppvekst og sine liv her.

NÅR DET åpnes en tilbakekallsvurdering eller sak har dette store konsekvenser for den det gjelder. Det er svært inngripende, og saksbehandlingstiden har i en betydelig andel saker vært på over fem år.

DET ER fem år med usikkerhet og en enorm belastning for den det gjelder, og de nærmeste. Det gis heller ikke rettshjelp i forbindelse med intervjuet personen må på hos politiet. Og som vanlig vurderes ikke hensynet til barnets beste i slike saker. De blir ikke en gang hørt.

FORELDELSESFRISTER ER ikke noe uvanlig eller nytt i norsk lov. Det finnes noen forbrytelser som ikke foreldes, som drap, mordbrann, voldtekt av barn under 18 år, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Og la meg legge til: det er helt riktig at slike forbrytelser ikke skal foreldes. Men foreldelsesfrister er ellers ikke noe fremmed i norsk strafferett.

DET ER likevel for meg helt ubegripelig at det ikke skal finnes en foreldelsesfrist for brudd på utlendingsloven og statsborgerloven.

NOE ER uten tvil råttent i det norske riket. Og nok en gang har et flertall på Stortinget bestående av Ap, Sp, Høyre og Frp stemt ned forslag som kan gjøre noe med dette. Jeg synes det er trist, særlig fra de partiene som roper ut om «streng, men rettferdig» politikk på dette feltet, for her finnes verken rettferdighet eller forholdsmessighet. Men slik er visst tilstanden i det norske riket.

Det er helt ubegripelig at det ikke skal finnes en foreldelsesfrist for brudd på utlendingsloven og statsborgerloven.

Publisert i Nationen 7. mai 2024