Når korthuset faller

For to år siden deltok jeg i Klassekam­pens nyttårsdebatt, som det året mar­kerte ti år siden finanskrisa med spørs­målet «Er verdensøkonomien friskmeldt nå?» Panelet var etter hvert enig i konklusjonen: Nei. De økonomiske faresignalene var allerede da mange, og har siden vokst seg større. Spørsmålet har ikke vært om ei ny økonomisk krise var på vei, men hva som kom til å utløse den. Brexit, handelskrig eller Italias statsgjeld? Men så ble det altså en pandemi, som hadde gitt økonomisk turbulens i seg selv, men som attpåtil kom til dekket krisebord.

For korona treffer på et tidspunkt der gjelda i verden er rekordhøy, for stater, selskaper og personer. Rentene er lave og har vært det lenge, børsene er fulle av bobler og sammenhengen mellom finansøkonomi og realøkonomi henger i en tynn tråd. I finanskretser blinket varsellampene i fjor da markedsrenta på langsiktige amerikanske statsobligasjo­ner for første gang siden før finanskrisa ble lavere enn renta på de kortsiktige. Det betyr at de som handler i dette markedet forventer nedgangstider. Det er ikke viruset obligasjonsmarkedet forutså, men at noe ville slå hull på det som hadde bygd seg opp siden finans­krisa. Vi må nemlig tilbake til 2008, og måten krisa ble håndtert på, for å finne årsaken til dagens situasjon.

Det er i hovedsak to kategorier økono­misk krisepolitikk. Finanspolitikk er å bruke mer over offentlige budsjetter, mens pengepolitikk handler om renter, valutakurs, inflasjon og mengden penger i økonomien. Førstelinja i pengepolitik­ken er renta: når den settes ned blir det billigere å låne penger som kan investe­res i ny aktivitet. I 2008 ble rentene satt ned til rekordlave nivåer i raskt tempo. Men det er grenser for hvor lav renta kan bli, og når den er på bunn, er verktøyet oppbrukt. For å stimulere mer satte spesielt den amerikanske og den europeiske sentralbanken i gang med kvantitative lettelser. Det innebærer at man lager nye penger som brukes til å kjøpe verdipapirer fra bankene, som da får lavere lånekostnader og kan låne ut mer. Siden 2008 har de største sentral­bankene sprøytet enorme mengder av dette finansdopet inn i økonomien. Og det er lett å bli avhengig av dop. Det som skulle være et kortvarig tiltak har blitt en selvdestruktiv vane der kun mer av det samme holder det flytende.

Denne ekstremt ekspansive pengepo­litikken, kombinert med sparekniv i finanspolitikken, har bygd opp til dagens krise. Når mer lån er løsninga blir mer gjeld resultatet, også for dem som ikke burde fått lån. Og når verden flommer over av kapital blir konkurransen om investeringene så stor at bobler blåser opp. Et absurd fenomen de siste årene har vært at selskaper bruker penger på å kjøpe tilbake aksjer i eget selskap, fordi papirverdien på aksjene er høyere enn realinvesteringer i det selskapet faktisk holder på med. Vi har fått en gjeldsdre­vet finansbonanza som er totalt løsrevet fra en realøkonomi som går trått.

Økonomien er ikke noe mer mystisk enn oss og livene våre

Når pandemien nå setter produksjon på pause, er det dette korthuset som er i ferd med å falle. Den rekordhøye gjelda blir ikke betalt når inntektene uteblir, banker må ta store tap og papirverdier forsvin­ner. Utsiktene forverres av at sentralban­kene i tillegg har «brukt opp» renteverk­tøyet og at verdensøkonomien har blitt så vant til høye doser av kvantitativ lettelse at det nesten ikke gir noen effekt.

Verken Norges Bank eller Stortinget bestemmer kursen for ei global økono­misk krise, men vi må kjenne den feilslåtte krisepolitikken når vi skal møte krisa her hjemme. Heller enn å gi selskaper og aksjonærer billige lån og lavere skatt i håp om at de investerer i noe fornuftig, bør vi investere i og for fellesskapet. I håndfaste verdier vi trenger i møte med klimakrisa, som havvindteknologi og jernbane. Heller enn å oppfor­dre til god moral må hver eneste krisepakke inneholde krav som hindrer at penger forsvinner ut til privat berikel­se. Og når regninga for de siste ukers krisepakker kommer, må ikke svaret være kutt i offentlige bud­sjetter, men å rette blikket mot dem som har tjent før og under krisa og hvordan de kan bidra mer.

Økonomien er ikke noe mer mystisk enn oss og livene våre, derfor må en økono­misk krisepolitikk først og fremst sikre alle ei inntekt å leve av, trygghet for jobb og bolig og et sterkt fellesskap.

Publisert i Klassekampen onsdag 15. april 2020.