Mer bistand – mindre eliteklubber

Marte Heian-Engdal er bekymret for at fredsarbeid og FN er under press. I en farligere verden med stormaktrivalisering og kutt i bistand er det lett å være enig i det. Trumps «fredsråd» er en mørk dystopi. Om FN lider av demokratisk underskudd, er det bare en mild bris mot det som kan komme nå.

Rødt vil verken kutte i bistand eller svekke FN. Men vi vil kutte penger til private tenketanker og elitenettverk. Både fordi det er en hån mot mennesker i nød når bistandspenger betaler jetsettvirksomhet for velbemidlede i Vesten, og fordi vi vil gjøre noe med tillitskrisen som forsterkes når dette elitesamrøret nå avdekkes.

Det siste virker Heian-Engdal i beste fall uoppmerksom på. Rødt tar det på dypeste alvor, også fordi vi har mange velgere som lever i en virkelighet langt unna den i tenketanker i Genève, Washington DC eller New York – og betaler for gildet med skattepengene sine.

På bekostning av de fattige

Heian-Engdal harselerer med «skandalejegernes» såkalte oppheng i pengesummene som er brukt, og viser til at «fredsfeltet» utgjør under 1 prosent av hele UDs budsjett til humanitærinnsats og utviklingsarbeid.

Prosenttall kan både opplyse og tilsløre.

Norge har gitt 980 tusen millioner kroner til Henry Dunant Centre (HDC) i Sveits, der styreverv går på rundgang mellom profilerte norske politikere. Og IPI har under Terje Rød-Larsens ledelse fått 130 millioner kroner.

Muligens anser Heian-Engdal dette som bagatellmessige beløp. Men for de 130 millionene kunne vi fullvaksinert 150.000 barn gjennom Unicef, slik Langsikt-sjef Eirik Mofoss har påpekt.

Kanskje kunne man likevel forsvart bevilgningen med at det var vel anvendte penger: Heian-Engdal skriver at «Terje Rød-Larsen og hans organisasjon hadde et stort og relevant nettverk som var av verdi for Norge og norske interesser i verden. Lik det eller ei, slik var det.»

Også her tror jeg Heian-Engdal bommer: Ifølge Morten Wetland har støtten til IPI hatt «null effekt i fattige land». Som ambassadør ved FN-delegasjonen i New York fra 2008 til 2012, jobbet han flere år sammen med Mona Juul og samarbeidet tett med IPI.

Tidligere Norad-direktør Jon Lomøy mener at for mye penger har gått til tenketanker i New York og Genève utenfor det multilaterale apparatet. Ifølge Lomøy har dette gått på bekostning av bistand til dem som rammes av fattigdom, krig og konflikt.

Heian-Engdal mener at bevilgningene til private stiftelser og tenketanker er godt forankret i stortingsdokumenter. Det stemmer ikke. Stortinget har fått lite innsikt i hvor stor rolle private stiftelser og nettverk har fått i norsk freds- og bistandsarbeid, både i meldinger og budsjettproposisjoner.

Noen av bevilgningene til HDC og andre er listet opp i et skjema i statsbudsjettet, men hva pengene faktisk går til er dårlig belyst. Stiftelsenes inntog i freds- og bistandsarbeidet har foregått med lite politisk debatt. Politikere fra alle partier burde stilt flere kritiske spørsmål om dette tidligere. Jeg kan ta selvkritikk på Rødts vegne. Selv om vi for flere år siden ba om ytterligere granskning av IPI, burde vi ha gjort mer.

Vi må styrke FN

Heian-Engdal har rett i at vi må styrke FN. Men bevilgninger til private stiftelser og tenketanker konkurrerer om de samme midlene som kunne gått til FN og deres arbeid med matvareprogrammer, utvikling, flyktninger og fred.

Når penger går til private organisasjoner, eid av Clinton-familien, Arnold Schwarzenegger eller andre, risikerer vi også å bygge opp strukturer utenfor FN knyttet til enkeltpersoners nettverk og merkevare. For noen er dette en ønsket utvikling, illustrert av Børge Brende og Jeffrey Epsteins samtale om å erstatte FN med rikmannsklubben World Economic Forum (WEF) i Davos. Men Rødt vil ikke redusere FNs rolle, og er derfor motstander av å sluse bistandspenger gjennom private stiftelser og tenketanker som WEF.

Politisk ansvar

Rødts utspill i denne saken retter seg ikke mot embetsverket, men mot politiske beslutninger. Derfor ønsker vi å komme raskt i gang med høringer i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der tidligere statsråder må redegjøre for hvordan dette systemet har utviklet seg over tid, og hvordan de har håndtert habilitetsutfordringer. Selvfølgelig trenger vi også en ekstern granskning for å komme til bunns i bindinger og vennetjenester.

Heian-Engdal synes Stortinget er for opphengt i habilitet i granskningen. Det tyder på liten forståelse for behovet for å gjenreise tillit til politikken.

Utgangspunktet for Stortingets granskning er avsløringene av samrøret mellom Epstein og IPI. I kjølvannet har UDs pengebruk på elitediplomati og rike menneskers filantropiske virksomhet kommet i søkelyset, og som følge av det igjen – et fokus på hvordan norske toppolitikere har håndtert bindinger og vennetjenester.

Jeg ser ingen gode grunner for at vi som ønsker en mer rettferdig verden verken skal forsvare pengestøtte til slike aktører eller frita de som har hatt ansvar for praksisen fra en uavhengig granskning.