Mangler ikke på advarsler

Tidligere i vår varslet Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen at det ikke blir noen arbeidsinnvandring før etter sommeren, og advarte om at det kan bli forsinkelser i store byggeprosjekter og vanskelig for landbruket å få tak i den arbeidskraften som trengs for å produsere maten vi trenger.

Norske bedrifter må klare seg med de arbeidskraftressursene som finnes i Norge, bedyret arbeidsministeren. Dette er ingenting annet enn en fallitterklæring fra en regjering som knapt har løftet en finger for å løse en situasjon der Norge i løpet av noen få tiår har blitt så avhengig av importert arbeidskraft at basale behov som matforsyninga er truet, bare fordi grensa er stengt for arbeidsinnvandring.

Regjeringens handlingslammelse er påtakelig, men hva skyldes den? Den kan i hvert fall ikke forklares med mangel på advarsler. Kun dager etter at pandemien tvang regjeringa til å stenge ned landet i mars 2020, kom de første advarslene om hvordan innreiseforbud ville føre til akutt mangel på arbeidskraft ikke bare i jordbruket. Også i fiskeindustrien, på byggeplassene, verftene og mange andre sektorer, må man belage seg på å klare seg med det vi har.

Regjeringa later som de tar situasjonen på alvor. Men de viser knapt noen vilje til å gjøre noe for å bøte på problemene. Og når de tvinges til å komme med noe er det påfallende puslete. Som da Rødt i Stortinget tok opp med arbeids- og sosialministeren at fiskeindustrien mangler arbeidskraft tidligere i vinter. Hans eneste forslag til løsning den gangen var at flere burde melde seg til NAV for å få hjelp med å komme i arbeid.

Det andre «kraftfulle» tiltaket fra regjeringa har vært å innføre kreativ timetelling på meldekortet for permitterte så de kan tjene penger i landbruket uten å få avkortet dagpengene. Et tiltak de også har villet innføre i fiskeindustrien. Alle med et minimum av kjennskap til begge næringer forstår at det ikke vil tjene noe annet formål enn å skape et enda større skille mellom norske og utenlandske arbeidere.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Frp vil også gjerne gjøre noe med problemet, men lider alle av den samme berøringsangsten. De vil ha jobbgaranti og lærlingplasser, begge deler fine tiltak, men de løser ikke Norges avhengighet av importert arbeidskraft.

Så hvorfor vil verken regjeringa, Ap, Sp eller Frp gjøre noe mer kraftfullt enn å oppfordre folk til å melde seg på NAV og opprette flere lærlingplasser?

Fordi det handler om EØS-avtalen, som de alle er medansvarlige for. Det er EØS-politikken til skiftende regjeringer som har ført til denne avhengigheten, en avhengighet som har uthulet arbeidslivet og skapt lovløse tilstander. Og som har gitt rikingene det de har ønsket seg: Fri flyt av arbeidskraft.

Dette vil verken Arbeiderpartiet eller Høyre snakke om, for EØS-avtalen er deres verk. Deres berøringsangst med denne sentrale kilden til problemer i norsk arbeidsliv er den egentlige årsaken til handlingslammelsen de viser i møte med denne krisa. Hvorfor Frp og Sp ikke peker på elefanten i rommet kan man bare spekulere i.

EØS-avtalen har ført til en uthuling av arbeidslivet. Og arbeidsgiverne, NHO osv. har systematisk utnyttet det handlingsrommet. Konsekvensen: Vi er i ferd med å få to lønnsnivå i Norge: ett for nordmenn og ett for utlendinger. Og i bransjene som er mest avhengige av arbeidsinnvandring; bygg og anlegg, jordbruk og fiskeri, er det lovløse tilstander.

Så sies det at arbeidsinnvandring ikke er et problem verken i landbruket, fiskeindustrien eller på bygg og anlegg fordi de har allmenngjorte tariffavtaler som sikrer lik lønn og arbeidsvilkår. Det påstås til og med at vikarbyrådirektivet sikrer såkalt likebehandling av innleide og fast ansatte. Men det hjelper lite når maktforholdene mellom ansatt og arbeidsgiver er så skjeve, når bare deler av tariffavtalene er allmenngjort, og når lover og regler systematisk blir brutt, uten at det får konsekvenser.

Det er ingenting galt med folk som kommer til Norge for å jobbe, men i Norge skal de ha norsk lønn og norske arbeidsvilkår. Det tjener alle arbeidere på, uavhengig av nasjonalitet.

Det er heller ingenting galt med arbeidet i sektorer som bygg og anlegg, fiskeforedling, jordbruk og verftsindustri som er til hinder for at nordmenn kan ta disse jobbene – bortsett fra arbeidsgivere som altfor lenge har fått lov til å gjøre det de vil for å utnytte arbeidstakerne sine.

Den som med troverdighet og håp om reelle og varige endringer vil gjøre noe med Norges avhengighet av importert og underbetalt arbeidskraft, kan ikke ty til raske løsninger som de regjeringa og Arbeiderpartiet peker på. Det finnes ingen quick fix. Men løsninga er heller ikke veldig komplisert.

Arbeidsmarked og sysselsetting må ses i sammenheng, som det helhetlige økosystemet det er. Lønnsnivå henger sammen med profitt, og det er gode penger å tjene i alle disse sektorene som har blitt avhengig av arbeidsinnvandring. Dette underslås når vi tar for oss problemene sektor for sektor og ikke ser at de til tross for åpenbare forskjeller også har åpenbare fellestrekk.

De på toppen følger de samme metodene for å bli rike: Utstrakt bruk av innleie fortrenger fast ansatte, raserer lønns- og arbeidsvilkårene og gjør det mindre attraktivt å søke seg til bransjene. Arbeidsmiljøloven misbrukes, organisasjonsgraden er lav, det mangler tariffavtaler, maktforholdene er skjeve og den frie flyten gagner bare de på toppen.

Uansett om du snakker om landbruk, fisk eller bygg og anlegg er det en konsentrasjon av makt og rikdom hos de på toppen, enten det gjelder dagligvarebaroner, kvotebaroner, laksebaroner eller eiendomsbaroner.

Det er hos disse baronene regjeringens lojalitet ligger, og det er for disse baronenes profitt at EØS-avtalen er rigget til, så de kan tjene seg rike på bekostning av et fellesskap som omfatter arbeidsinnvandrere så vel som arbeidsledige nordmenn.

Et nytt og mer EØS-kritisk stortingsflertall til høsten er et godt utgangspunkt for å rydde opp i mange av problemene. Det mest effektive ville være å erstatte EØS-avalen med en solidarisk og rettferdig handelsavtale, slik Rødt går til valg på. Det er det aller viktigste grepet Norge kan ta for å bli mer sjølforsynt med arbeidskraft og skape et arbeidsliv som setter arbeidsfolk foran profitt.

Men hvis det ikke blir flertall for å si opp hele avtalen, er det fortsatt mange av de mest problematiske direktivene og forordningene som bør kunne sies opp, og som vi skal jobbe for å skape flertall for. Derfor har Rødt bedt Stortingets utredningsseksjon om å finne ut hvordan Norge kan si opp omstridte EØS-direktiver. Så skal vi være klare når det etter valget kan oppstå et nytt og mer EØS-kritisk flertall i Stortinget.

Da sier det seg selv at EØS-avtalen ikke ligger fast. Så får det heller være med berøringsangsten hos EØS-kameratene.

Publisert i Dagbladet søndag 21. mars 2021