Luft og avmakt i klimapolitikken

Norge har som vanlig satt seg hårete mål på årets klimatoppmøte. I så måte er det lite å utsette på innsatsen til Norge under de internasjonale forhandlingene. Problemet oppstår når alle kan se at det er et fullstendig misforhold mellom ord og handling i Norges klimapolitikk.

I det som omtales som «Grønn bok» av året, som skal gjøre opp status for regjeringens klimaarbeid og peke på veien videre, kan vi lese at «flere av budsjettendringene vil også kunne føre til økte utslipp av klimagasser». Klimaeffekten av regjeringens politikk er med andre ord usikker. Dette faktum står derimot ikke i veien for bruken av store ord fra klima- og miljøministerens hold under klimatoppmøtet i Baku.

Samtidig har regjeringen sabotert Stortingets forsøk på å få fart på den klimapolitiske debatten. Vi som er folkevalgte har bedt om en egen klimaplan for å nå 2030-målene til behandling i år. Regjeringen har rett og slett valgt å sabotere vedtaket.

Det er mildt sagt problematisk. Når Stortinget i så stor grad settes til side, velger regjeringen seg klimatiltak vi hadde trengt en større debatt om. Et eksempel er den planlagte økningen av biodrivstoff. Dette er et særdeles dyrt tiltak hvor Norge er avhengig av store importører, og Miljødirektoratet er tydelig i sin kritikk av regjeringens prioriteringer på dette området.

Et annet tiltak gjelder elektrifisering av sokkelen. Heller enn å betale høyere CO₂-avgift eller kutte utslipp gjennom karbonfangst- og lagring, forsynes norsk olje og gass med billig, fornybar kraft fra land. I retur kan petroleumsbransjen eksportere den gassen den ellers ville brukt i produksjonen.

Klimaluftslott skyver vanlige folk lenger og lenger unna

Både biodrivstoff og elektrifisering av sokkelen er tiltak som først og fremst flytter utslipp utenlands snarere enn å faktisk kutte dem.

I tillegg bevilges det penger til prosjekter med ingen eller svært usikker effekt. Klima- og energifondet Enova har allerede forsynt batteriselskapet Freyr med 142 millioner kroner og et testanlegg for en gigantisk vindturbin i Gulen kommune med 332 millioner. Det er vanskelig å se hvordan noen av delene reelt sett bidrar til Norges utslippskutt.

Da er det heller ikke rart at klimaengasjementet synker, eller til og med forvandles til klimaforakt. En slik utvikling er likevel synd, for nøkterne og rettferdige klimatiltak – som får ned både forbruk og forskjeller – trengs. Det kan være snakk om energisparing i kommunale boliger eller fjernvarme til borettslag og sameier, heller enn subsidier til såkalte klimatiltak ingen vet effekten av. Eller det kan dreie seg om bedre og billigere kollektivtransport fremfor økt flytrafikk og flere motorveier.

Vi trenger fellesskapsløsninger som treffer, ikke flere klimaluftslott som skyver vanlige folk lenger og lenger unna klimapolitikken. Med slike konkrete og fornuftige klimatiltak kan vi kanskje få tilbake noe av håpet i klimapolitikken.

I mellomtiden vokser ordene i munnen på klima- og miljøminister Tore O. Sandvik. Spørsmålet er om ikke avmakten i klimapolitikken vokser like mye.

Publisert i Klassekampen onsdag 27. november 2024