Lønn som fortjent

Men er det så farlig da? Når man kritiserer lønna og privilegiene til politikere og ledere i offentlig forvaltning eller statseide selskaper får man ofte høre at det er smålig og populistisk.

De gjør en viktig jobb for fellesskapet, og fortjener kanskje mer enn andre for ugunstig arbeidstid og mye ansvar. Og så er det mye verre i andre land! Men debatten om luksushotell på komitéreise og millionlønn handler om mer enn kroner og øre, det handler om tillit, representasjon og tilhørighet.

Lønna til stortingsrepresentantene vil til neste år krysse milliongrensa, og siden mange av landets ordførere, rådmenn og byråder justerer lønna si etter denne målestokken følger de etter. Men de er ikke mange, så selv om lønna er høy, utgjør den en liten sum. Av statsbudsjettets 1377 milliarder kroner går bare 0,1 prosent til drift av Stortinget – lønn, garasjesprekk, fest- og morotilskudd og både fiktive og reelle reiser inkludert. Om lønna går opp eller ned kan knapt sees i det store bildet. Hvorfor bør politikerlønninger og privilegier likevel være høyt på den politiske dagsorden?

Fordi ei krone er ei krone. I et kommunebudsjett hvor dagtilbud og fritidsklubber er trua av nedlegging fordi det mangler et par hundre tusen kan man ikke ta ordførerlønna ut av regnestykket over politiske prioriteringer. Etter flere år med ostehøvelkutt i statlig forvaltning og underfinansiering av kommunene er det smalhans på gulvet over hele fjøla. Når man har ansettelsesstopp for tredje år på rad så har det noe å si hva direktøren tjener. Når man må betale for kaffen på pauserommet selv har det noe å si at mellomlederne drar på teambuilding til Svalbard. Og med kronerulling for hjertekompresjonsmaskin til ambulansen er det relevant hva styremedlemmene i helseforetaket får for å sitte på møter og vedta budsjettkuttene.

For det andre: fordi man er bukken som passer på havresekken. Det som kjennetegner politikere, styremedlemmer og ansatte ledere er at de har innflytelse over driften de styrer. De kan direkte eller indirekte påvirke budsjettbruken til sin egen fordel, verne om egen lønn og vedta retningslinjer for egne privilegier. Derfor er slike spørsmål langt fra en privatsak for den enkelte, men noe som kan rokke ved tilliten til hele det politiske systemet.

Dessuten bidrar millionlønna til å plassere den politiske eliten tettere på en utvidet økonomisk elite. Hvor mye vi tjener påvirker hvor vi bor, hva som er det naturlige feriemålet og hvem som sitter på nabobordet når vi går på restaurant. Selv om det fortsatt er lang vei opp fra millionlønn til landets ultimate milliardærelite, vil ei sånn lønn plassere deg helt i toppen av lønnsstatistikken. Tjener du én million er du blant landets seks prosent høyest lønte.

I regjeringas ulikhetsmelding kunne vi nylig se hvordan alle lønnsgrupper enten har stått i ro eller gått tilbake i reell kjøpekraft de siste årene, bortsett fra den øverste tidelen. Den ligger betydelig over resten, og rykker fra hvert år. Det er denne gruppa du blir en del av når du blir stortingsrepresentant, ordfører eller byråd. Og alle som har prøvd å betale ei strømregning denne vinteren skjønner at din økonomiske virkelighet er en annen når du, med millionlønn, har dobbelt så mye å rutte med hver måned som en gjennomsnittlig nordmann.

Sist men ikke minst påvirker lønnsnivå og privilegier rekruttering til og exit fra politikken. Utsiktene til en livsstil med økonomisk armslag og gullkort hos SAS gir noen en ekstra motivasjon til politisk karriere. Samtidig blir det en større personlig kostnad å skulle forlate politikken, og det blir vanskeligere å gå tilbake til en helt ordinær jobb hvis det samtidig halverer lønna di. Den nye trenden med yrkespolitikere som allerede fra ung alder bygger opp politisk karriere, blir forsterket av et lønnsnivå som gjør de fleste andre jobber uaktuelle i etterkant. Hvis man skal opprettholde lønnsnivået må man se etter andre verv og toppstillinger, eller kapitalisere på nettverket sitt i PR- og kommunikasjonsbransjen. Det kan gi politikere som er mer opptatt av å beskytte egen posisjon, fordi familieøkonomien rett og slett er avhengig av den.

Høye politikerlønninger gjør noe med politikken. Det påvirker hvem som blir politikere, hvem de identifiserer seg med, deler interesser med og hvilken virkelighet de lever i.

Publisert i Klassekampen 24. april.