Long covid i kulturen

Pandemiens senvirkninger på kulturbransjen har lenge bekymret oss, og med god grunn. I Klassekampen 12. mars kunne vi lese om unge kulturarbeideres tunge vei inn i bransjen på grunn av pandemien. På NRK 14. mars hørte vi at endrede vaner og frykt for smitte gjør at flere holder seg hjemme fremfor å oppsøke kulturtilbud. Det er de mindre aktørene og de smalere kulturuttrykkene som melder om størst besøksnedgang.

Historiene er mange, og det kan får alvorlige konsekvenser for mangfoldet av kulturuttrykk og -tilbud, og for bransjen som helhet.

Kultursektorens arbeidsfolk er vant til en mer selvstendig tilknytning til næringslivet enn mange andre, men nå er bransjen i fritt fall. Flere aktører melder om bransjeflukt og stor usikkerhet rundt rekruttering. Dette kommer i tillegg til de som ikke har klart seg. Det er et presserende behov for at regjeringa kommer på banen med en plan for å styrke og gjenreise kulturbransjen, i tillegg til å forlenge de eksisterende stimulerings- og kompensasjonsordningene. Dette har Rødt foreslått, senest ved behandlingen av sist krisepakke. Men vi ble nedstemt.

I 2019 vedtok et enstemmig storting mål for fremtidas kulturpolitikk. Et fritt, rikt og variert kulturtilbud skal blant annet fremme kritisk refleksjon, være tilgjengelig for hele befolkningen i hele landet, bygge fellesskap og styrke språkmangfoldet. Det er ingen liten oppgave. Pandemien gjorde det vanskeligere og seneffektene kan bli katastrofale.

Selv om andelen selvstendig næringsdrivende i kulturlivet er høy, betyr ikke det at man ikke trenger fellesskapsløsninger. Og selv om man er vant til kjappe omstillinger og sceneskifter, kan det ikke kreves at kulturutøverne skal bære åket etter pandemien alene. Denne uka spør jeg kulturministeren hvilke planer regjeringen har for å snu utviklinga. Kompensasjonsordninger med noen måneders perspektiv og forsikringer om at alt skal bli bra, er viktig, men møter ikke hovedutfordringene bransjen står overfor. Regjeringa må komme på banen med forutsigbare ordninger for å gjenreise kulturbransjen.

Om staten fortsetter å løpe fra ansvaret sitt, kan enden på visa bli en ren markedsstyrt bransje hvor kun den mest lettsolgte kunsten, konsertene med flest tilhørere og filmene med de største navnene blir produsert.

Veien til fri og uavhengig kunst for hele befolkningen er en jobb å leve av, og nå må regjeringa ta ansvar!

Publisert i Klassekampen lørdag 19. mars 2022