Lekebutikk

Da jeg var liten var det morsomste jeg visste å leke butikk med lillesøster. Med intrikat prisliste, stadig utvidet varesortiment og et eget knappe-basert valutasystem måtte vi ha hele familien i sving for å få nok kunder. Ikke visste jeg at samtidig som vi opprettet falske mikro-markeder ved en fjord i nord, satt økonomer og politikere sørpå og tenkte ut en storskala versjon av det samme. Å lage butikk av noe som ikke er butikk.

Mens vårt utsalgssted for lengst er nedlagt, gjør den andre lekebutikken stadig større skade i det offentlige helsevesenet. For den falske butikken er helseforetaksmodellen, systemet som har gitt grobunn til bunadsgeriljaen, luftambulansekrisa, kampen for lokalsykehusene og stadig flere kommersielle helseaktører.

Modellen er et ekte barn av tverrpolitisk enighet mellom de store partiene, den ble unnfanget av Stoltenbergs første regjering og vedtatt under Bondeviks andre regjering i 2002. Nå ser stadig flere at systemet er problemet i helsepolitikken, og det er spesielt tre strukturelle årsaker til at det kronglete slagordet «fjern helseforetaksmodellen nå» får stadig større oppslutning.

For det første er modellen udemokratisk og gjør det vanskelig å stille politikere til ansvar. Det ser vi når helseministeren gang på gang viser til helseforetakene med en likegyldig mine. Det er ikke han som har gjort vedtak, det er ikke regjeringa som står bak, det er foretakene, styrene, direktørene. Det er helt i tråd med intensjonen, for det viktigste grepet i omorganiseringa rundt årtusenskiftet var å fjerne politisk styring. Man opprettet helseforetak som følger bedriftsmessige prinsipper og ledes av ikke-valgte styrer. Styrene står ansvarlig for økonomien i foretaket og svarer til departementet. Der de færreste politikere ville turt å legge ned fødeavdelinger fordi de ønsker gjenvalg, har ikke foretaksstyrene denne risikoen og kan målrettet styre foretaket nettopp som en butikk.

For det andre går finansieringssystemet for helseforetakene min knappe-valuta en høy gang. Istedenfor driftsrammer basert på befolkningssammensetning og medisinsk behov er halvparten av finansieringa såkalt «innsatsstyrt». Når man spør folk i helsevesenet om innsatsstyrt finansiering høres det ut som de snakker om et slags dataspill. Det er DRG-poeng, kostnadsvekter og særkoder. Diagnoser og behandlinger måles med poeng som gir penger. Dette er butikk-leken på høygir. Problemet er bare at kropper og pasienter er forskjellige, diagnoser sammensatte og behandlinger gir ikke alltid samme resultat. Sånn er naturen og sånn er helsa vår, men sånn er ikke DRG-systemet.

En hær av ‘poengtellere’ blir en stadig viktigere del av sykehusdriften

Det kan aldri bli helt riktig. Noen poeng er satt litt høyt og gjør det lønnsomt for kommersielle aktører å opprette egne behandlingssteder som spesialiserer seg i disse behandlingene, mens andre er satt litt for lavt og blir et kostnadssluk for det offentlige. Spesielt sammensatte og kompliserte sykdomsforløp blir «for dyre» fordi det ikke alltid er like lett å rydde ulike diagnoser fra hverandre. Å skrive ut pasienter tidlig, for så å få en ny innleggelse, kan bli mer lønnsomt enn å sikre at pasientene er helt friske før de reiser hjem. Økonomisk risikovurdering, og en hær av «poengtellere» på kontorene, blir en stadig viktigere del av sykehusdriften.

Sist men ikke minst gjør helseforetaksmodellen det lettere å kutte i budsjettene uten politisk kostnad. Regjeringas «avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform», også kalt «ostehøvelkuttene», har tvunget sykehusene til å kutte mellom tre og fem prosent hvert eneste år siden 2015, noe som utgjør mellom 700 og 1300 millioner kroner årlig. Men ingen politikere må ta stilling til hvor og hvordan det skal kuttes, de kan bare nedjustere rammer og DRG-poeng og lukke øynene mens effekten sildrer gjennom systemet og kommer ut som en sommerstengt fødeavdeling i andre enden.

Helseforetaksmodellen er markedsekstremisme, der noe som åpenbart ikke er et marked for enhver pris presses inn i markedslogikken, hvor priser og poenger gir signaler til et styre med blikket festet på bunnlinja. Der sosialisme handler om mer demokrati, også over økonomien, ser det ut til at helseforetaksmodellen handler om mindre demokrati, heller ikke over helsepolitikken.

Publisert i Klassekampen 24. juli 2019.