Langt unna

Like sikkert som at juni er farget av regnbueflagg, er mai preget av kritiske leserinnlegg og opprør mot akkurat det samme. I år har vi sett dette blant annet i Ålesund kommune, der det har blitt innført forbud mot å la regnbuen vaie fra de kommunale flaggstengene. Det er nesten som en kan miste motet i møtet med slike saker. Ikke bare er dette svært problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv, det er også med på å bygge opp myten omkring Pride og den skeive bevegelsen.

I begynnelsen av mai kom nyheten om at det aldri før har vært så mange som anmelder hatkriminalitet, og at det har vært en særlig stor økning i hatkrim mot skeive. Dette skjer altså bare to år etter det grusomme terrorangrepet mot skeive i Oslo. I junivarmen feiret glade mennesker sin rett til å leve frie liv i det ene øyeblikket, før de i det neste havnet midt i et kuleregn som drepte to og skadde mange flere.

Jeg var selv overbevist om at dette kunne bli et vendepunkt i kampen for skeives rettigheter. I dagene etter terrorangrepet trosset den skeive bevegelsen og deres allierte myndighetenes råd, de tok gatene tilbake og med mot viste at de ikke lar seg kue av kuler. Året etter var Pride-paraden rekordstor. Likevel har det, som overbetjent Abetare Krasniqi i spesialgruppen for hatkriminalitet sier, blitt stadig flere anmeldelser av hat på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Likevel fortsetter debatten, særlig knyttet til skole og barnehage. Som pedagog håper jeg at den redselen vi ser mot at unger skal kunne snakke om Pride og kjønn bygger på mangel på kunnskap om hva som skjer i barnehagen og skolen. Vi snakker med barn om familie og følelser, at det finnes mange forskjellige familieformer. Noen bor med en mamma og en pappa, andre med bare mamma eller pappa, noen flytter imellom, noen har to mammaer eller to pappaer. At trygge voksne som kjenner barnegruppa og deres livssituasjon snakker om mangfold i familier og samlivsformer er med på å skape nødvendig aksept og trygghet. Jeg har aldri opplevd at et barn har rynka på nesa eller uttrykt avsky for noens familieform. Om noe er det mer vanlig at barna kjeder seg over å måtte lære om det som for dem er selvfølgeligheter.

Barn er opptatatt av kropp og følelser, og dette er tema i barnehagehverdagen. Men kanskje ikke ofte nok. Pedagogstudenter har etterlyst bedre undervisning om kropp, identitet og seksualitet i egen utdanning, nettopp for å være trygge og opplyste i møte med barns spørsmål og problemstillinger. Barnehager og skoler har et viktig oppdrag i å bidra til aksept, normalisering og mangfold. Vår jobb er å skape trygge miljøer hvor barn kan stille spørsmål og undre seg om alt fra kjønn til kropp og følelser. Om vi ikke legger til rette for dette i barnehagen og på skolen, bidrar vi til en taushetskultur som i verste fall kan føre til både ensomhet og fordommer.

I fjor slo en samlet utdanningskomité fast at skolen ikke er verdinøytral og at lærere og ansatte skal føle seg trygge når de underviser om kjønn og seksualitet. Et bredt flertall på Stortinget vedtok også før jul at det nå skal være ulovlig å drive med såkalt konverteringsterapi. Likevel virker det som om vi på mange andre områder står på stedet hvil. Fremdeles tror folk at et flagg som feirer kjærligheten og alle menneskers rett til å leve frie liv, liksom skal være noe farlig. Eller at samtaler i barnehagen om ulike familieformer, at noen er homo eller verken gutt eller jente, er seksualisering av barn. Og fremdeles blir skeive spytta på, ropt etter og regelrett banka opp på gata for å være seg selv.

Det er ingen tvil – vi trenger Pride. Både som kamparena og feiring. Happy Pride!

Først publisert hos TV2, 31.05.2024.