Kvinnelønna

Med 8. mars rett rundt hjørnet er det høysesong for debatt om feminisme. Ikke bare i Klassekampens spalter, men også på lunsjrom og i familieselskaper landet rundt.

Kanskje er det akkurat du som havner i den obligatoriske «hvorfor trenger vi fortsatt 8. mars»-diskusjonen over fredagskaffen på jobb? Og kanskje er svaret ditt kampen for likelønn? Da er denne spalta akkurat det du trenger i baklomma for å bedrive litt folkeopplysning om det kjønnsdelte Forskjells-Norge.

Norske kvinner tjener 87,6 kroner for hver 100-lapp en mann tjener. Selv om desimalene har gått riktig vei de siste årene, kan vi fortsatt snakke om «kvinnelønna», denne lavere lønna kvinner har måttet ta til takke med helt siden fyrstikkpikene streika i 1889.

Kampen for likelønn irriterer, den gang som nå, de som mener det finnes viktigere ting her i verden. Viktigere kamper for venstresida og fagbevegelsen, viktigere grupper å prioritere, viktigere hensyn å ta. Iallfall akkurat i år. Og i fjor. Og året før. Dermed må vi fortsatt fortelle jenter at de sannsynligvis vil tjene mindre enn sine brødre, at bestemor har mindre pensjon enn bestefar og at mamma er den som jobber deltid fordi familieøkonomien taper minst på at den som tjener minst gjør mer ubetalt arbeid i hjemmet.

I debatten om likelønn møter man mange forsøk på å bortforklare eller rettferdiggjøre lønnsforskjellene.

Jeg får ofte høre at lønnsforskjellene handler om at kvinner jobber mindre enn menn, og da selvsagt tjener mindre. Ja, kvinner har i snitt færre timer lønnsarbeid enn menn. Det er derfor vi i likelønnsdebatten snakker om lønn og ikke inntekt. Lønn er betalinga du får for en gitt menge arbeid, det være seg times-, måneds- eller årslønn. Inntekt derimot er summen av alt du faktisk får inn på konto, som arbeidsinntekt, trygder og aksjeavkastning. Inntektsforskjellene mellom menn og kvinner er mye større enn de 87,6 kronene på 100-lappen. Kvinners bruttoinntekt er kun 69 prosent av menns inntekt, mye fordi kvinner jobber deltid, flere kvinner er minstepensjonister og menn eier mer kapital som gir utbytte.

I lønnsstatistikk ryddes disse forskjellene bort, og det er kun månedslønn for heltidsekvivalenter som ligger bak tallet 87,6. Frivillig og ufrivillig deltid er en viktig problemstilling, men kan altså ikke brukes for å forklare lønnsforskjeller i seg selv.

Det handler heller ikke om utdanning. For selv om norske kvinner nå har flere år på skolebenken enn menn, så er lønnsforskjellene for hele befolkningen sett under ett i menns favør. Og dersom vi zoomer inn på ett og ett utdanningsnivå, finner vi forskjeller mellom kjønnene i alle gruppene. Faktisk er forskjellene minst for dem som har grunnskoleutdanning, og høyest for dem som har mer enn fire års utdanning på universitet eller høyskole. Man kan si at den ekstra innsatsen utdanning utgjør lønner seg mindre for kvinner enn for menn.

Kvinner velger det selv. Det er kronargumentet som skal rettferdiggjøre lønnsforskjellene. Men forskjellene finnes også innenfor sektorer – menn i offentlig sektor tjener for eksempel mer enn kvinner i offentlig sektor. Og forskjellene finnes i næringer, som i varehandel og undervisning. Finansnæringen er verstingen med en kvinnelønnsandel på 71 prosent av mannelønna. Forskjellene finnes også innad i yrker. SSBs oversikt viser for eksempel hvordan mannlige elektrikere, mekanikere, bygningsarbeidere og frisører i snitt tjener mer enn sine kvinnelige kolleger.

Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked med kvinne- og mannsdominerte yrker. Men husk at dette ikke skaper lønnsforskjeller mellom kjønnene i seg selv, hvis det ikke var for at yrkene kvinner velger gjennomgående har lavere lønn enn yrkene menn velger, selv om utdanningsnivået er likt. Om dette skyldes at kvinneyrkene har svakere streikemakt, lavere status eller om det rett og slett er gjenlevninger fra da dagens kvinneyrker var gratisarbeid og menn forsørget familien vet jeg ikke. Det jeg vet er at vi aldri får reell kvinnefrigjøring uten økonomisk likestilling, og at kvinnelønna burde gått ut på dato for lenge siden. Derfor vil jeg finne meg en likelønnsparole på søndag, og håper du blir med.

Publisert i Klassekampen 4. mars 2020.