Kvinnedag – ikke handelsdag
6. mars 2024
av
Sofie Marhaug
Kvinnedagen ble markert i Norge for aller første gang i 1915. Det var ikke en hvilken som helst demonstrasjon, men «Arbeiderkvindernes fredsdemonstration».
Den gangen handlet ikke dagen bare om kvinner, men også om fred og sosialisme. Det er ikke like åpenbart at det er dette 8. mars handler om i dag.
Mye har dessuten forandret seg i Norge siden 1915. Resultatet av over hundre år med politisk organisering og mobilisering har gitt kvinner større frihet på mange områder.
Selv om vi fortsatt ikke tjener like mye som menn statistisk sett, er vi økonomisk mye friere enn mange av våre formødre. Vi har fått helt grunnleggende rettigheter som selvbestemt abort. Og Norge har hatt kvinnelige statsministre fra både Arbeiderpartiet og Høyre. Kvinnekampen har langt på vei vunnet frem økonomisk, sosialt og symbolsk.
Samtidig har den kapitalistiske økonomien omfavnet kvinnedagen på lik linje med morsdag og Valentines day. I takt med at kvinner har fått gjennomslag, har dagen blitt avpolitisert og kommersialisert av handelsstanden. Den nyliberale kvernen spiser opp frigjøringsbevegelsen, for å profittere på våre symboler og slagord.
Det beste eksempelet er DNBs forsøk for noen år siden på å skaffe seg nye og kapitalsterke kunder gjennom kampanjen #huninvesterer. Anledningen var selvsagt kvinnedagen.
8. mars står i fare for å bli en dag der kvinnekampen bokstavelig talt tas til inntekt for helt andre og kommersielle prosjekter.
Misforstå meg rett: Jeg vil ikke begrense kvinnedagen til paroler anno 1915. Det er bra at kvinnedagen har blitt «allekvinnseie». Det finnes likevel noen grenser. Én slik grense er private aktørers forsøk på å tjene penger på kvinnedagen. Verken kvinnekroppen eller kvinnedagen er en vare noen skal få skalte og valte med.
For å trekke opp denne grensen vil jeg altså minne om Norges første 8. mars, om «Arbeiderkvindernes fredsdemonstration». Den revolusjonære Aleksandra Kollontaj fra Russland, den norske arbeiderpartipolitikeren Martha Tysnæs og den svenske sosialdemokraten Anna Lindhagen holdt taler under «stormende bifall», skal vi tro datidens avisoverskrifter.
Det er ikke minst interessant å lese hva de snakket om i talene. Kollontaj forklarte hvordan kvinnekampen var avgjørende i arbeidet for fred og sosialisme. Kvinnene måtte «opdra sine barn til hat mot chauvinismen og den tranghjertede nationalisme».
I dag er ikke denne oppdragelsen overlatt til kvinner alene. Det ønsket heller ikke Kollontaj (hun jobbet tvert imot for velferd og kollektive løsninger også i barneoppdragelsen), men oppfordringen er stadig gyldig. For kvinnekampen handler også om hvilken retning vi skal bevege verden i. La oss velge «frihet, menneskelighet og brorskap», slik Kollontaj tok til orde for, heller enn retningsløs kommersialisme.