Kvinnebrøl fra barsel til siste åndedrag

Krisa i eldreomsorgen rammer kvinner tredobbelt, fordi vi utgjør flertallet av de eldre, av de pårørende og av de ansatte i helsesektoren. Før ble det tatt for gitt at kvinner tok seg av barn, gamle og syke i familiene. Kvinnebevegelsen og fagbevegelsen kjempet fram offentlige velferdsordninger fra slutten av 1960-tallet.

Derfor strømmet også kvinner fra slutten av 1970-tallet ut i arbeidslivet og kunne bli mer økonomisk likestilte. Det som tidligere var ansett som kvinners plikt, ble kvinnearbeidsplasser med kvinnelønn, til tross for at arbeidet er tungt både fysisk og psykisk.

Helseminister Kjerkol fra Arbeiderpartiet kom med tidenes fallitterklæring for velferdsstaten da hun uttalte at vi må gjøre mer for å planlegge vår egen alderdom. Tråd for tråd rives ut av det offentlige sikkerhetsnettet. Raseringa setter kvinnekampen i revers, men blir møtt med motstand.

28. februar arrangerte Helsebrølet en stor demonstrasjon utenfor Stortinget for å styrke og bevare det offentlige helsevesenet. Blant initiativtakerne til den politisk uavhengige bevegelsen er sykepleiere som har fått nok. Barselbrølet raser mot stadige kutt i fødselsomsorgen. Kvinnehelseutvalget la 2. mars fram hele 75 tiltak som skal styrke kvinners helse gjennom livsløpet. Vi vil brøle til de følges opp.

Det blir stadig tyngre å jobbe i helsevesenet og eldreomsorgen. Inn i alderdommen får vi mange sykdommer, og når det blir flere av oss, forventes de ansatte å springe raskere. Det er ikke tilfeldig at nesten halvparten av sykepleierne arbeider deltid.

Siden dagens store eldrekull ble født rett etter andre verdenskrig, har de som styrer, hatt god tid på å forberede seg på den såkalte eldrebølgen. I tiår har deres løsning vært «bo hjemme lengst mulig, gjerne livet ut». NRK Brennpunkt avslørte i januar hvordan hjelpeløse syke gamle blir boende hjelpeløse hjemme under uverdige forhold. Terskelen for å få sykehjemsplass er for høy.

Ingen skal tvinges til å bli boende hjemme i utrygghet. Den dagen vi opplever utrygghet, ensomhet og behov for pleie og omsorg og ønsker plass, skal sykehjemmet stå klar til å ta oss imot.

Og velger du å bo hjemme, skal du selvsagt få den hjelpa du trenger for å ha det trygt. Selv ønsker vi, noe vi tror vi deler med mange kvinner, å tilhøre en form for sosiale bofellesskap på våre eldste dager.

Om vi kvinner ikke skal bli sittende igjen syke og ensomme i hvert vårt hjem på våre eldste dager, er det på tide å handle nå.

Denne vinteren har det blitt avdekket helt uakseptable forhold ved kommunens helsehus i Oslo. Hit kommer pasienter som trenger videre behandling og opptrening før de kan komme hjem etter sykehusopphold, ofte svært syke pasienter med flere alvorlige diagnoser.

Her og i resten av helsevesenet er det mangel på kompetente ansatte. Det blir umulig å rekke over alt som trengs. Ingen ansatte blir motivert av å være i en kronisk krisesituasjon, der man er få på jobb, der toalettbesøk er luksus, og man alltid går hjem med dårlig samvittighet.

At rekrutteringa feiler er heller ikke så rart når det lyses ut 14,95 % stillinger og ringevakter florerer. Innen sykehjemmene og hjemmetjenesten i Oslo kommune, begge typiske kvinnearbeidsplasser, tilsvarer ringevaktene 1.300 årsverk. Det betyr at mange tusen er avhengig av en telefon fra kommunen for å få ei vakt. Dette burde vært utlyst som hele og faste stillinger.

Det er liten tvil om at velferdsstaten over tid har raknet når det gjelder eldreomsorgen. Du må være svært syk og hjelpeløs for å få sykehjemsplass. Her er gjennomsnittlig botid nå under to år! Det betyr at det i mange år forut har vært stort press på pårørende. Ifølge Pårørendealliansen utføres hele 136.000 årsverk med omsorg for syke og eldre av pårørende. Ifølge SSBs levekårsundersøkelse yter 16 prosent av befolkningen jevnlig ulønnet arbeid for pleie eller tilsynstrengende.

Siden kvinner lever lengst, vil mange av oss ende opp med store omsorgsoppgaver for en partner som kan være slagrammet eller dement, mens vi tidligere i livet kan ha fulgt opp våre egne foreldre gjennom deres siste år.

En pårørendeundersøkelse fra 2020 viste at pårørende er mindre fornøyde med helsetjenestene enn både brukere og ansatte. De pårørende tar ofte støyten der det offentlige svikter. Da forsker Hilde Hatleskog Zeiner ved Oslo Met uttalte seg om undersøkelsen i etterkant sa hun: «Pårørende må i større grad synliggjøres i offentlig statistikk. Det er da interessant å se på hvor mange som blir syke på grunn av ansvaret sitt, og som må trappe ned arbeidet. Vi registrerer om sykefravær er jobbrelatert, men ikke om det er omsorgsrelatert».

Vi er overbevist om at mange som i dag er uføre eller arbeider deltid gjør det som konsekvens av at de er utslitte av tunge jobber og av å være pårørende. Helsa strekker ikke til å arbeide fulle dager og deretter mange timer ekstra, både med omsorg og kamp mot systemet for at ens gamle mor skal få hjelpa hun trenger.

Mange forsøker likevel, og gjerne for lenge. Strekker vi strikken for langt, ryker den. Og hvis det skjer, kan veien tilbake til jobb bli svært lang. For selv om man sykmeldes fra jobb, vil mor fortsatt trenge like mye hjelp.

Det er ingen naturlov som sier at pårørende skal måtte slite seg ut eller at eldreomsorgen må være underbemannet og at de gamle ikke skal bli tatt godt vare på. De som søker seg til helse- og omsorgsyrkene ønsker å jobbe for mennesker som trenger dem. De ønsker å gjøre en god jobb. Den muligheten må de få! Gode arbeidsforhold for de ansatte er en forutsetning for en verdig eldreomsorg, og lønna må opp i disse kvinneyrkene.

Om vi kvinner ikke skal bli sittende igjen syke og ensomme i hvert vårt hjem på våre eldste dager, er det på tide å handle nå. Verken ansatte innen helse- og omsorg, pårørende eller aldrende skal måtte finne seg i den dårlige behandlingen vi ser i dag. Vi vil slåss for ressurser til verdig eldreomsorg og brøle det ut slik at vi umulig kan overhøres. Eldrekamp er kvinnekamp!

Skrevet av Maren Rismyhr (bystyrerepresentant for Rødt i Oslo), Seher Aydar (stortingsrepresentant fra Rødt Oslo), Sofia Rana (bystyrerepresentant for Rødt i Oslo og 2. kandidat til kommunevalget), Mari Rise Knutsen (leder av Rødt Oslo og 3. kandidat til kommunevalget), Sareedo Ali (4. kandidat for Rødt Oslo til kommunevalget) og Ylva Holm Torsteinson (5. kandidat for Rødt Oslo til kommunevalget).

Publisert i Dagsavisen onsdag 8. mars 2023.